Kronikk

Veien fra dansegulvet

Det dypt problematisk dersom Trond Giskes dansing alene skal få definere pressedramaet som har utspilt seg rundt metoo-oppgjøret i Arbeiderpartiet.

«En skamplett i norsk pressehistorie», var PFU-medlem Liv Ekebergs dom over VGs dekning av dansevideoen fra Bar Vulkan og egen evaluering av saken. Siden saken ble publisert i slutten av februar, har VG vært syndebukken for det meste som har gått galt i mediedekningen av Giske-saken. Selv om VG har gjort ubestridelige feil i behandlingen av kilden Sofie, er det dypt problematisk dersom denne hendelsen alene skal få definere pressedramaet som har utspilt seg rundt metoo-oppgjøret i Arbeiderpartiet.

Vi har analysert pressedekningen av Giske-saken fra desember 2017 til april 2019. Datamaterialet består av omtrent 1800 artikler fra rikspressen og Adresseavisen, samt intervjuer med nyhetsredaksjoner. Ved hjelp av analyseprogrammet NVivo har vi sortert de ulike perspektivene og konfliktlinjene i debatten, og funnet noen klare mønstre.

Det omstridte VG-oppslaget i februar var slett ikke første gang en avis ble anklaget for spekulative vinklinger i Giske-saken. Det begynte allerede med den første DN-saken den 13. desember 2017, der det kom frem at Ap-ledelsen hadde mottatt flere varsler om den daværende nestlederens oppførsel overfor unge kvinner. Artikkelen ble raskt kritisert for å koke suppe på en spiker ved å sause sammen bevis og mistanker. I forbindelse med Aps håndtering av varslingssakene, ble både Aftenposten og Dagbladet kritisert for å bruke avkreftede rykter til å spekulere om splid i partiledelsen. «Prisen» for den drøyeste vinklingen gikk imidlertid til Nettavisens sak om varslene mot Giske, som sminket anklagene til å se ut som bagateller og oppfordret folk til å stemme over hvor (lite) alvorlige beskyldningene virket. Legger man til alle anklagene om å drive heksejakt på Giske eller å undergrave metoo, har samtlige norske medier fått passet sitt påskrevet i denne prosessen.

VG-saken om dansevideoen er heller ikke den første som er blitt kritisert for problematisk kildearbeid rundt Giske-saken. I jakten på informasjon om varslene viste flere medier manglende sensitivitet overfor uprofesjonelle og urutinerte kilder. I de første ukene etter at saken sprakk i 2017, nådde bruken av anonyme kilder nye høyder i norske medier. Etter Bar Vulkan-saken i februar i år har det dannet seg et bilde av at de anonyme kildene primært ble brukt til å «ta» Trond Giske, men våre funn viser at det ikke stemmer. Mesteparten av mediedekningen handlet om maktkamp i Arbeiderpartiet, og de anonyme kildene plasserte seg på ulike steder i et svært rotete konfliktlandskap.

Årsaken til at pressedekningen av Giske-saken var så omstridt under metoo-vinteren 2017/2018, var at den slo ned i Presse-Norge som en skikkelig WTF-sak (ja, WFT står for what the fuck). På dette tidspunktet var metoo det største stridstemaet i den norske offentligheten, og det sentrale spørsmålet var hva som kan – og ikke kan – regnes som seksuell trakassering. De første to månedene av metoo-debatten var så uoversiktlig og betent at mange følte de måtte passe seg for hva de sa. På den ene siden kunne man bli beskyldt for å bagatellisere ofrenes erfaringer, og på den andre siden kunne man bli anklaget for ærekrenkelser eller stigmatisering av uskyldige menn. Da politikere havnet i metoo-søkelyset, var det stor uenighet om hva som var pressens mandat i slike saker. Mediene var tilbakeholdne med informasjon om hva Giske ble anklaget for, og hadde i varierende grad innsikt i varslene. I stedet fokuserte de på maktkampen rundt Giske – et annet eksplosivt tema preget av sterk uenighet. På det tidspunktet sto Arbeiderpartiet midt i oppvasken etter katastrofevalget i 2017, der Giskes rolle som «valgkampgeneral» var svært omstridt. Frustrasjonen i partiet førte til at mange var villige til å snakke med pressen, og personanklagene satt løst. Konfliktene som tårnet seg i denne prosessen skapte dype og varige sår i Arbeiderpartiet, og bidro til å ytterligere politisere metoo.

Da VG publiserte oppslaget om dansevideoen litt over et år senere, var metoo gått inn i en ny fase. På dette tidspunktet hadde mange rukket å gjøre seg opp en mening om hva Giske-saken handlet om, hva som hadde gått galt og hvem som hadde skylden. Det som gjorde VG-saken om dansevideoen så eksplosiv, var at den umiddelbart ble en slagmark i kampen om hva metoo handler om og bør føre til. Alle nyhetsvinklingene og innleggene i debatten om dansevideoen tok en posisjon i denne kampen, som delte seg i tre leirer.

Den første posisjonen sprang ut av en bekymring for at anklagede for seksuell trakassering kan bli dømt uten mulighet til å forsvare seg selv. Fra dette ståstedet så det ut som Giske under metoo-vinteren var blitt utsatt for et skittent maktspill av sine politiske motstandere og utsatt for en heksejakt i pressen. Selv om mange erkjente at Giske hadde oppført seg upassende, mente de at prosessen hadde vært urettferdig og at forbrytelsen ikke sto i samsvar med straffen. VGs dekning av dansevideoen ble derfor tolket som et «politisk attentat» og et utslag av uheldig samrøre mellom politikk og journalistikk. Ifølge heksejakt-posisjonen sto og falt saken på hvorvidt Giske hadde trakassert Sofie, noe som ikke var tilfelle.

Den andre posisjonen tolket varslingssakene annerledes. Den la til grunn at Giske over lang tid hadde utnyttet sin posisjon ved å trakassere unge kvinner, og kritiserte ham for manglende dømmekraft. Fra dette ståstedet måtte Giskes politiske fremtid vurderes ut fra hvorvidt han hadde endret oppførsel, og om varslerne, partiet og velgerne hadde tillit til ham. Dømmekraft-posisjonen trakk et skarpt skille mellom politikk og juss, og avviste henvisningen til forbrytelse og straff. Giske ble heller ikke ansett som et offer for et politisk spill, men som en spiller som hadde ødelagt for seg selv. Dansevideoen hadde offentlighetens interesse selv om VGs kildearbeid var problematisk, fordi den illustrerte Giskes risikoadferd i en kontekst der han søkte nye verv i partiet. Fra dømmekraft-posisjonen var det mindre relevant at Sofie selv syntes hendelsen var uproblematisk.

Den tredje posisjonen tok ikke utgangspunkt i varslingssakene mot Giske, men la til grunn at metoo-kampanjen er et oppgjør med strukturell sexisme i samfunnet. Her ble seksuell trakassering ansett som et resultat av – og en metode for å opprettholde – kvinners underordning i samfunnet. For strukturell sexisme-posisjonen sto forbrytelse og straff-tankegangen helt sentralt, men med motsatt fortegn enn hos heksejakt-posisjonen. Her var det ingen som var enige i at Giske hadde «sonet nok», snarere motsatt. Flere sammenlignet metoo-overtramp med andre kritikkverdige eller ulovlige forhold i politikken, og viste til at straffen for seksuell trakassering var betraktelig mildere. Likevel var det lite begeistring å finne for VGs dekning av dansevideoen fra denne posisjonen. Et annet aspekt ved strukturell sexisme handlet nemlig om at kvinners perspektiver og ønsker ikke blir hørt. VG ble dermed kritisert for å bruke Sofies historie som en brikke i sitt eget spill.

Mye av VGs dekning av Giske-saken bygget på den dømmekraft-posisjonen, som la til grunn at pressen har mandat til å granske hvorvidt politikere er sin tillit verdig. VGs tolkning av anklagene mot Giske lå for det meste på linje med Jonas Gahr Støres, som lenge så ut til å vinne definisjonskampen. Frem til dansevideosaken hadde dømmekraft-posisjonen kun trengt å forsvare seg mot den enda mer omstridte heksejakt-posisjonen i kampen om Giske-saken.

Da det samme kveld som VG publiserte dansevideosaken ble kjent at Sofie bestred fremstillingen, skiftet maktbalansen fullstendig. Strukturell sexisme-posisjonen begynte å samle seg om et prinsipielt forsvar for at Sofie skulle få eie sin egen historie, og VG havnet på defensiven. Nå fikk også heksejakt-posisjonen, ledet an av Giskes støttespillere, fri passasje til å slå tilbake med hardere skyts. VGs troverdighet skulle undergraves. Slik hadde det seg at mye av debatten etter VG-saken handlet om pølsefest og kjærestepar, som bygget opp under en anklage om politisk motivert journalistikk.

VG var på ingen måte klar for å gå inn i en tofrontskrig om dansevideosaken. I starten var redaksjonen bare opptatt av hva som eventuelt hadde gått galt i kildehåndteringen, noe som tyder på at de overvurderte definisjonsmakten til dømmekraft-posisjonen. I et forsøk på å ta kontrollen tilbake over hva dansevideosaken handlet om, satte redaksjonen ned et internt utvalg ledet av nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken. Utvalget produserte en 55 sider lang rapport som forsøkte å definere premissene som mediehuset skulle fordele redaksjonell skyld og uskyld etter. Ettersom det fortsatt var full krig rundt Giske-saken og dansevideoen i offentligheten, bidro rapporten på ingen måte til å roe gemyttene. Fra strukturell sexisme-posisjonen ble VG igjen kritisert for å legge ord i kildens munn, og fra heksejakt-posisjonen ble avisen anklaget for å lage et «strategisk forsvarsskrift» for å skjule at de hadde fabrikkert en trakasseringssak for å ramme Giske.

Etter at VG ble dømt i PFU for både dansevideo-saken og sin egen evalueringsrapport, kan det virke som om punktum er satt for hele konflikten. Det er en farlig tanke. Selv om det kanskje kan føles befriende å få en slutt på kaoset som har hersket i offentligheten siden metoo startet, er det mange dilemmaer som forblir uløste. Hva metoo handler om og hvilke konsekvenser kampanjen skal få, er et dypt politisk spørsmål. For å komme videre, er det behov for en åpen diskusjon om medienes ulike ståsteder etter metoo.

Anja Sletteland

Samfunnsgeograf

Kristin Skare Orgeret

Professor, Institutt for journalistikk og mediefag, Oslomet

Dette er en forkortet versjon av artikkelen «Game of Trond», publisert i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3/19 torsdag 12. september

Mer fra Kronikk