Annonse
00:00 - 06. september 2019

Talerens frimodighet

Språk er makt. Det sitter i kroppen, skriver Anders Johansen.

Annonse

For å kunne hevde seg som offentlig taler, er det nødvendig å rå over et språk man kjenner som sitt. Å tale må være som å gå eller puste, først da blir det levende; språket må være som en arm eller en fot. Bare i det språk vi lever våre liv gjennom, kan vi få sagt hva vi vil. Det dreier seg ikke bare om å finne de rette ord, men like mye om å vite å bruke dem i velkjente, innarbeidede uttrykk (idiomatisk) – og dessuten på uvante måter iblant, overraskende (metaforisk). For å kunne tale godt, må man kunne ordlegge seg slik at man treffer den rette tonen (passe høytidelig, passe personlig) og varierer den etter hvert som det trengs; helst bør man ha en beholdning stilistiske effekter (ironi, sarkasme, humor) like for hånden.

Men dette er bare mulig for den som er lommekjent i sine språklige omgivelser. Betingelsen er en fortrolighet med det språklige medium som ligner fortroligheten med egen kropp. Den slags er ingen ting verd hvis man skammer seg. Språket man kjenner som sitt, må man vedstå seg, åpent og frimodig.

Alt dette visste Ivar Aasen. I bunn og grunn er det dette målstriden har dreid seg om. Men dette er ikke alt.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme