Annonse
12:41 - 30. september 2019

Pelosis sjansespill

Uansett utfall, vil den pågående riksrettssaken få voldsomme konsekvenser for amerikansk politikk.

Usikkert resultat: Hvis demokratenes flertallsleder Nancy Pelosi skal ha noe håp om å dømme Trump i senatet, trenger hun 20 republikanere. Foto: Alex Wong / Getty Images
Annonse

For kun fjerde gang i amerikansk historie er en riksrettssak mot en president i emning. Etter Donald Trumps påståtte press mot Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj klarte ikke demokratenes flertallsleder Nancy Pelosi lenger å holde roen i egne rekker, og har nå bedt sine kolleger om å legge frem sin beste sak mot Trump. Deretter vil Huset stemme over hvorvidt de skal gå i gang med riksrett.

Pelosi vet godt at hun gambler med sitt eget ettermæle, for beslutningen har satt i gang en politisk krig selv ikke hun kan forutse hvordan vil ende. Forrige ukes hendelser viser hvor fort spillet kan endre seg: Tidlig i uken var Pelosi langt unna å ha et flertall av sine kolleger bak seg. Innen ukeslutt hadde nok demokrater ombestemt seg til at det nå er flertall for en offisiell riksrettsprosess. På like kort tid steg støtten blant folket til en slik gransking hele syv prosentpoeng. Som i mange andre spørsmål er amerikanerne delt omtrent på midten om hvorvidt de støtter riksrett eller ikke.

En ting er å starte en gransking, men hvis Pelosi skal ha noe håp om å dømme Trump i senatet, trenger hun 20 republikanere. Med tanke på hvor mange kameler republikanske folkevalgte har valgt å svelge de siste årene, virker det mildt sagt usannsynlig at så mange skal svikte Trump nå. Foreløpig er det kun et par av Trumps republikanske rivaler i senatet, egentlig kun Mitt Romney, som har vist tegn til å bryte med Det hvite hus. Flere av presidentens lojalister testet derimot ut mulig forsvarsretorikk på søndagens debattflater. Den gikk ut på å diskreditere varsleren, avvise varselet som noe basert på ryktespredning, og at hele saken egentlig bare er et politisk motivert angrep fra desperate demokrater. Senatoren Lindsey Graham, en tidlig kritiker av Trump som nå har inntatt rollen som smiskende hoffnarr, oppmuntret i helgen presidenten til å fortsette å kjempe tilbake: «We got your back», proklamerte Graham.

Riksrett vil utvilsomt føre til at polariseringen av det amerikanske samfunnet gjør et byks det neste året. Republikanere som tidligere har vært lunkne til Trump, vil nå forsvare presidenten for det de vil mene er en overreaksjon. Joe Biden kan få en uventet vitamininnsprøyting i det som ellers har vært en ganske middelmådig valgkamp for ham så langt. Blant demokratiske velgere støtter hele åtte av ti Pelosis nye linje, og mange vil se på dette som en mulighet til å unngå at Trump definerer valgkampen på egne premisser. Presidenten har lagt opp til å fremstille demokratene som venstreradikale innvandrersympatisører. En riksrettssak motvirker ikke akkurat det fiendebildet på høyresiden, men det gir i det minste ammunisjon til å motivere demokratenes egne velgere. Kort fortalt kan begge sider tjene på at situasjonen når kokepunktet.

I en tekst som kom ut rett etter Pelosis kunngjøring, stiller John F. Harris, en av grunnleggerne av Politico, et betimelig spørsmål: Ligner verden i dag mer på 1974 eller 1998? I 1974 klarte demokratene å skape en snøballeffekt der nye avsløringer førte til at Richard Nixon til slutt trakk seg, selv om det ikke opprinnelig hadde vært stor støtte til riksrett blant folket. I 1998 håpet republikanerne at det samme ville skje med Bill Clinton. Men selv om Clinton ble tatt i løgn og utroskap, snudde ikke folket seg mot ham. Demokraten endte i stedet opp med å bli mer populær enn før, mens republikanernes speaker, Newt Gingrich, ble sendt til den politiske giljotinen.

Mye tyder på at vi lever i et 1998, men på steroider. Siden 90-tallet har splittelsen i det amerikanske samfunnet bare økt og gjort seg gjeldende i stadig flere sider av amerikaneres liv. Vedtatte sannheter om hvordan man skal oppføre seg i Det hvite hus og Kongressen er blitt brutt ned, én etter én. Donald Trump har vært fremst i rekken til å redefinere hva som er akseptabelt i politikken, og høyresidens velgere har godtatt det gang på gang. Sannhet er ikke en valuta som står høyt i kurs i dagens USA.

Trump kan selvfølgelig følge i Nixons fotspor og trekke seg. Hvorvidt han ønsker å gjøre det vil bero på hvilken av hans to mest fremtredende karaktertrekk som gjør seg gjeldende. Vil han gi etter for den voldsomme trangen til å fremstille seg selv som et offer for «venstresidens heksejakt»? Eller vil han kaste seg ned i gjørma og kjempe tilbake med voldsom kraft i håp om å vinne nok territorium til å holde ut til valget neste år?

Nancy Pelosis beslutning slår meg som noe forhastet. I flere år har demokratenes leder i Huset holdt fast ved at Trump bør fjernes neste år i presidentvalget, ikke gjennom riksrett. Nå har hun likevel valgt å utforske en slik prosess, vel vitende om at det vil være vanskelig å snu i døren når man først har åpnet den på gløtt. Det har hun gjort før vi egentlig vet hele omfanget av varslersaken mot presidenten. Det er nesten som man kan mistenke at Pelosi allerede har konkludert med at ingen av demokratenes 20 presidentkandidater vil klare å skape nok entusiasme til å slå Trump i 2020. Da kunne man jo like godt ta sjansen.

I flere måneder har flere sentrale demokrater i Huset jobbet for å bygge en riksrettssak uten at dette har satt store spor blant amerikanske velgere. Ukraina-saken kan endre dette, men ved første øyekast ville jeg ikke satset hele lønningssjekken på varselet. Amerikanere faller fort av når man drar opp intrikate kontroverser i fremmede deler av verden, og Trump er en ekte teflonpresident. Han har allerede betalt en prostituert for å holde tyst om utroskap for å vinne valget. Han har, foran hele verdenspressen, foretrukket Putins ord foran sin egen etterretningstjeneste. La oss glemme den gangen han sammenlignet antirasister med nynazister. Likevel sitter Trump fortsatt i Det hvite hus.

Enn så lenge virker Pelosis beslutning som et sjansespill som garantert vil ha voldsomme konsekvenser for amerikansk politikk.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme