Annonse
00:00 - 20. september 2019

På fornavn med Gerhardsen

Erling Borgens nye dokumentarserie om Einar Gerhardsen viser landsfaderen uten helteglorie, skriver Hans Olav Lahlum.

Med blomsterglorie: Einar Gerhardsen var naturelsker på fritiden, men kraftsosialist i politikken, skriver Hans Olav Lahlum. Foto: Gerhardens-familiens arkiv
Annonse

Gjennom 2010-tallet har det vært langt mellom de store biografiene og tv-dokumentarene fra norsk politisk historie på 1900-tallet. Jeg satte på den første av NRKs fire timer om Einar Gerhardsen med forventninger – og usikkerhet. Erling Borgen er en imponerende produktiv dokumentarfilmskaper med en prisverdig evne til å ta opp brennbare temaer, men i noen tidligere episoder av hans lange journalistiske karriere har det vært en synlig slagside fra hans radikale politiske synspunkter. Et eksempel var hans bok Diktatoren, som i 1988 ga et ensidig negativt bilde av den tidligere partisekretæren Haakon Lie – en selvsagt aktør i enhver Gerhardsen-dokumentar.

Jeg skulle se første Gerhardsen-episode etter 23-nyhetene lørdag. Da jeg slo av fjerde episode rundt 03.30, gikk flere viktige konklusjoner klart i filmens favør. Einar Gerhardsens lange og dramatiske liv engasjerer 32 år etter hans død fortsatt både politisk og menneskelig. Selv om det tidvis er litt hoppende kronologi og langsom fremdrift, er dette en høyst severdig historisk dokumentarserie som bør være spennende og tankevekkende for alle seere med et minimum av interesse for politikk eller historie. Mangel på opptak er et problem for dekning av Gerhardsen før 1945, men jeg er usikker på om noen kunne fått mye mer ut av det lille som finnes der. Vekslingen mellom en kvinnelig fortellerstemme og en mannlig stemme for Gerhardsens egne ord fungerer bra når man bare har vennet seg til den. Den gjenkommende bruken av fornavnet skurrer litt mer: Gerhardsen virket i en mer formell tid og ble aldri Einar for det norske folk på den måten som Gro ble Gro og Kåre ble Kåre et par tiår senere. Noen feilskjær med fakta blir det. For eksempel var Haakon Lie aldri generalsekretær i Arbeiderpartiet – og Carl J. Hambro var aldri Trygve Lie (som et av bildene sterkt gir inntrykk av). Feilskjærene er heldigvis for få og små til å ødelegge inntrykket av en pålitelig dokumentar som de aller fleste kan lære mye historie av.

Borgen og hans erfarne team har ikke falt i fellen med å lage helteglorie for den avdøde landsfaderen – eller skurkemasker for hans motstandere. Første del tegner riktig nok et nesten rent idealistbilde. Den starter med en familiesamling av stolte etterkommere, og slutter med å hoppe bukk over hva biografen Finn Olstad har kalt «den mest gåtefulle perioden i Einar Gerhardsens liv»: 17. juni til 25. september 1940. Hvor langt den senere landsfaderen da var villig til å gå for å finne en løsning med okkupasjonsmakten, forblir et av de store spørsmålene om ham. Seerne får ikke noe svar på det; de får ikke engang høre spørsmålet. Utover i andre og tredje del, når krigen er over og Gerhardsen på vei inn i posisjon, kommer imidlertid maktkritiske spørsmål og svar på dem. Den tidvis kyniske realpolitikeren som Einar Gerhardsen også kunne være når han anså at hensynet til partiet, bevegelsen og/eller landet krevde det, titter frem med lyssky kommunistovervåkning og hardhendte oppgjør med Johan Nygaardsvold og Oscar Torp. En av innvendingene mot Olstads svært gode Gerhardsen-biografi fra 1999, var at den bråstoppet idet hovedpersonen gikk av som partiformann og statsminister i 1965. Selv om den fjerde episoden til tider blir vel familiær, er det et stort pluss at Borgens dokumentar følger Gerhardsen livet ut – og stiller kritiske spørsmål om den betydelige makten han beholdt etter å ha gitt fra seg alle offisielle verv.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme