Ideer

Makt, motmakt og mørketid

Kamp om makten, om lovene, om konstitusjonen: Gjennom konflikten om brexit er Storbritannia på vei et annet sted enn den demokratimodellen vi har lært at britene holder seg med.

Det var en eim av noe historisk i luften da Høyesterett i London tirsdag avsa sin dom over statsminister Boris Johnson. I slutten av august ba Johnson dronningen om å suspendere Parlamentet i en femukersperiode. Den erklærte intensjonen var få regjeringens reformprogram for en ny sesjon skrudd sammen, slik at dette kunne proklameres gjennom en trontale.

Det kunne det saktens være gode grunner for, med en fersk statsminister og en parlamentssesjon som har vart og vart. Men å stenge Parlamentet i fem uker, idet Storbritannia driver for revne seil mot 31. oktober, når landet etter planen forlater EU? Politisk redelig virket det ikke, og i uken som fulgte, evnet opposisjonen i Underhuset å samle seg om en motoffensiv: Statsministeren ble bundet til å be EU om en utsettelse av brexit dersom det ikke foreligger noen utmeldingsavtale etter EU-toppmøtet 17.–18. oktober. Så ble Parlamentet suspendert, og den politiske murring i London beveget seg ned i undergrunnen.

---

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk.

I Morgenbladet følger han brexit gjennom regelmessige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.

---

Vel, ikke helt, for i mellomtiden ble det fra flere ulike hold rettet søksmål mot Johnsons bruk – eller misbruk – av utøvende myndighet. Å suspendere Parlamentet hører med blant kongelige prerogativer, slike som regjeringen forvalter på dronningens vegne. Men å slukke lysene i Westminster for en femukersperiode, tøyer det denne retten lenger enn hva konstitusjonen tillater?

For å vurdere det skulle man jo helst holdt seg med et samlet konstitusjonsdokument der grunnleggende rettigheter og spilleregler er nedfelt. Noe slikt finnes ikke i Storbritannia. Høyesterett hadde blant annet Bill of Rights fra 1689 å støtte seg på – her stadfestes det blant annet at Parlamentets ytringsfrihet og debatter ikke bør begrenses av andre enn parlamentarikerne selv.

Det var etter alt å dømme et tynt grunnlag for å vurdere statsministerens råd til dronningen som et lovbrudd og derfor ugyldig, slik Høyesterett enstemmig konkluderte med. Kjennelsen kom som en overraskelse og var uten presedens. Dagene etterpå har vært fylt med politisk kaos: Parlamentet åpnet sine dører igjen onsdag, statsminister Johnson returnerte fra New York til kveldsdebatten, og ordskiftet mellom Underhusets grønne benker den kvelden ble mørkt, stygt, skyttergravspreget og skandaliserende.

Men la oss ta ett steg tilbake. Uansett om man er enig i kjennelsen – moralsk eller juridisk – er det verdt å spørre seg om Høyesterett i det hele tatt burde ha denne typen prøvingsrett i Storbritannia.

Sikkert er det at praksisen er flunkende ny. Høyesterett ble først etablert som selvstendig organ og landets øverste rettsinstans i 2009. Det var som del av en større pakke av konstitusjonelle reformer iscenesatt av Labours regjeringer under Tony Blair og Gordon Brown. Konsekvensene var det få som umiddelbart overskuet. Tidligere var Law Lords i Overhuset rettsvesenets høyeste appellorgan. Vervet som Lord Chancellor sydde sammen lovgivende og dømmende makt på forunderlig vis: den utvalgte var i en og samme stund både regjeringsmedlem, rettsvesenets høyeste beskytter og Overhusets speaker.

Det kunne det være god grunn til rydde opp i, i alle fall hvis man mener at rettsstat og borgerrettigheter er tjent med en uavhengig dømmende myndighet. I så fall burde også Høyesterett kunne vokte konstitusjonen mot overtredelser fra lovgivende eller utøvende myndighet – fra Parlament eller regjering. For statsmakten er tredelt, den bør balanseres mellom ulike institusjoner, og de må ha ulik rekruttering og myndighet til å være hverandres motvekter. Det var blant det som ble stående for ettertiden fra den franske filosofen Montesquieus omfangsrike verk om Lovenes Ånd (1748).

Et av Montesquieus studieobjekter var nettopp de stabile britiske institusjonene. Men noen vesentlige egenskaper ved Storbritannias demokratimodell trakk i en helt annen lei. Parlamentarisme handler ikke først og fremst om maktbalanse mellom institusjoner, men om å gjøre utøvende makt ansvarlig overfor lovgiver. Og regjeringen er ikke et annet sted: Samtlige ministre og statssekretærer er også medlemmer av Underhuset og beholder sine seter der. Og i lovgivningen forenes alle parter. Normalt er det regjeringen som foreslår, begge parlamentets kamre vedtar, og dronningen signerer før loven er rettskraftig.

Med bakgrunn i denne sammenfiltringen gir det liten mening å sikte mot en maktbalanse lignende det som den amerikanske grunnloven er tuftet på. Det britiske demokratiet er ikke der – det står uten en grunnlov og uten den delingen mellom institusjoner som Høyesteretts kjennelse implisitt antyder.

Men samtidig er jo Parlamentets suverenitet selve grunnpremisset i den samme demokratimodellen. Høyesterett konkluderte da også med at fem ukers suspensjon hindret Parlamentet i å oppfylle sin konstitusjonelle rolle – som lovgiver, debattarena og kontrollorgan. Hensikten med kjennelsen er med andre ord å hegne om det parlamentariske demokratiet som prinsipp.

Debatten om konstitusjonelle spørsmål legges oppå en høy stabel av oppvask som politikerne i London på et tidspunkt må ta stilling til. Hva som står på spill her og nå handler mest om en avgrunnsdyp og mørk kløft mellom to sider i politikken. På den ene siden sitter en mindretallsregjering ledet av Boris Johnson og preget av brexit-fløyens stormtropper, på den andre siden er en opposisjon som først og fremst har harmen å samles om. Det er en rettferdig harme på mange nivå, men gir ikke i seg selv noen løsning. Debatten mellom de to sidene er styggere, og den gjensidige mistroen større, enn det som er det parlamentariske demokratiet verdig.

Utfallet? Vi har oktober i vente hva gjelder brexit-spørsmålet. Kanskje finnes det håp om et kompromiss omkring irskegrensen, og i så fall kan det tenkes at en lett revidert versjon av den gamle utmeldingsavtalen kommer tilbake. Det er ikke umulig at den kan skli gjennom Underhuset, etterfulgt av et parlamentsvalg om veien videre.

Be that as it may. Brexit-spørsmålet er et politisk drama, og konsekvensene vil være store for generasjoner fremover. Men her og nå er det grunn til bekymring for et beundret parlamentarisk demokrati som er ute i stormen. La oss håpe på en brexit-avklaring, men også på en nasjonal forsoning og en gjennomtenkt plan for å sikre det britiske demokratiet – i institusjon og i ånd.

Mer fra Ideer