Ideer

Ingen overgivelse – men hva slags plan?

Hvis vi antar at det ligger en sammenhengende plan bak den siste ukens hendelser, er det vanskelig å se hvor den skal ende.

«We shall never surrender.» Det var klimakset i talen Winston Churchill ga til Underhuset 4. juni 1940, idet Frankrike sto foran sitt nederlag mot den tyske invasjonen og en dyster sannhet var i ferd med å åpenbare seg: Storbritannia sto helt alene mot en uhyrlig fiende.

Da overgivelse på ny dukket opp i det politiske vokabularet i London denne uken, var omstendighetene fundamentalt forskjellige – takk og pris. Her er ingen som skal kjempe hverken på havet eller strendene. I stedet handler overgivelsen etter sigende om knefall for EU. Statsminister Boris Johnson bindes av det britiske parlamentet til å vike unna en brexit uten avtale. Dersom et parlamentsflertall hverken har stemt frem en avtale eller akseptert No Deal når kalenderen viser 19. oktober, må statsministeren be EU om enda en utsettelse.

Slik er vilkårene etter hastelovgivningen som løp gjennom Westminsterpalasset onsdag til fredag denne uken. Vedtaket gjør det umulig å bruke en hard brexit som trussel overfor Brussel. Storbritannia kommer ikke til å hoppe ut i det ukjente; partene er nødt til å finne en løsning. Dette var altså Labours overgivelseslov. I alle fall var det hva statsministeren raskt omtalte den som. Overgivelse overfor en motpart som neppe planlegger invasjon av Storbritannia. Men EU kan etter alt å dømme forholde seg til at Storbritannia vil trenge en avtale, alt ståk til tross.

I en uke som denne er hver dag en ny akt, der sceneteppet åpner seg og dramatiske replikker får et videre liv utenfor scenen. Og også det politiske spillet blir betraktet som om noen har et manus på lur et sted i kulissene. Oftest dreier det seg om statsministerens kontroversielle rådgiver Dominic Cummings. Hans rykte som politisk strateg er belagt med myter. I spissen for Vote Leave-kampanjen skal Cummings ha satt regien med en oversikt og presisjon som ingen kunne matche. Han kan ikke fordra hverken politikere eller byråkrater. Han kjenner folkeviljens luner og irrganger. Og han har statsministerens øre.

Hvor mange av Johnsons krumspring Cummings faktisk har satt regien for er vanskelig å si. Hvis vi antar at det ligger en sammenhengende plan bak den siste ukens hendelser, er det vanskelig å se hvor den skal ende.

Veien inn i rabalderet var Johnsons beslutning om å avslutte inneværende parlamentssesjon. Hva statsministeren ba dronningen om var å suspendere parlamentet i fem uker fra 9. september. Protestene var voldsomme, og en avgrunn åpnet seg i det offentlige ordskiftet. På den ene siden: den sterke mann som vil folket vel, og på den andre siden politikerne som forsøker å stoppe ham. Da Underhuset var tilbake fra ferie på tirsdag, hadde opposisjonen samlet seg om en plan. Lovforslaget som binder statsministeren gikk gjennom onsdag kveld. Deretter gikk ferden videre til lordene i Overhuset. Mandag vil prosessen være i mål, og loven signeres av dronningen.

Statsministerens umiddelbare svar var å be om nyvalg og la folket komme til orde. Men blant de mange løse og formbare prinsippene parlamentet omgir seg med er akkurat dette festet i lov: siden 2010 har ikke statsministeren lenger oppløsningsrett overfor Underhuset. Det finnes tre veier til nyvalg under den nye ordningen, og kun en har vært forsøkt med hell – i 2017. Da stemte parlamentarikerne med ⅔ flertall for å holde valg. En annen vei til valgurnene er gjennom et mistillitsvotum hvorpå det ikke etableres noe flertall for en ny regjering. Tredje og siste mulighet er typisk for den britiske demokratimodellen der ingenting kan slå et flertallsvedtak fra parlamentet. En lov kan vedtas som sier at det skal holdes valg nå, som et unntak fra 2010-loven om faste valgperioder.

Statsministeren kommer trolig til å forsøke igjen på mandag å få opposisjonen med på et valg. Og trolig kommer han til å mislykkes. Labour-leder Jeremy Corbyn kommer til å kritiseres for feighet, inkonsistens og sabotasje. Men trolig vil en tilnærmet samlet opposisjon argumentere med at tilliten til statsministeren er så lav og loven som skal binde ham så viktig at de ikke vil risikere noe valg før den er iverksatt. For noen vil det bety at man bør vente til oktobers slutt og avklaringen som da venter. På hva slags vilkår EU i så fall vil gi en utsettelse er ikke godt å si. I Brussel har man vent seg til synet av en uvillig statsminister og en uavklart parlamentarisk situasjon. Noen vesentlige brikker må flyttes på.

I Brussel har man vent seg til synet av en uvillig statsminister og en uavklart parlamentarisk situasjon. Noen vesentlige brikker må flyttes på.

Og flyttes må også brikkene for å gjenvinne noen form for styringsdyktighet. I løpet av uken mistet det konservative partiet ett parlamentsmedlem til Liberaldemokratene. Philip Lee tok bena fatt og krysset gulvet mens statsministeren talte. Deretter gjorde Johnson forkjølelse til spanskesyke ved å ekskludere 21 parlamentsmedlemmer som støttet opposisjonens lovforslag.

Flere statsråder fra Theresa Mays regjering var blant dem. Philip Hammond, finansminister frem til juli, var på eksklusjonslisten. Ærverdige Kenneth Clarke, parlamentsmedlem siden 1970, var det også. Og Churchills barnebarn, Sir Nicholas Soames, var der. Clarke og Sir Nicholas har til sammen rundt 85 års tjeneste i Underhuset. Ved valget som ventes får ingen av dem anledning til å stille som kandidater for det konservative partiet.

Det er tenkelig at hele denne rekken av oppsiktsvekkende hendelser var planlagt slik i statsministerens nære krets. Først fremprovoserer man opposisjonen, også i eget parti. Så roper man om svik og sabotasje, skubber bort de som er uenige og ber nasjonen om et nytt mandat. Folket forstår og gir statsministeren forsterket tillit med en sammensveiset parlamentsgruppe omkring ham.

Dersom dette er planen, mangler det nok noe i bestikkskuffen både når det gjelder sømmelighet og historieforståelse i Downing Street. Politikk er nådeløse greier, men man må bevare venner, og tilstrekkelig mange av dem, i parlamentet. Og når det konservative partiet knekker på midten, slik det gjorde i oppgjøret om importtoll på korn i 1840-årene, går det galt – riktig galt, og for mange år fremover.

Så vil andre si at Johnson jo ikke egentlig har noe valg. En betydelig andel av velgerne på den britiske høyresiden ønsker Storbritannia ut nå. Blir det ingen brexit i høst, lander de ute hos Nigel Farage. Og der kan de bli værende. Ut fra denne analysen må toryene bli et brexit-parti av entydig farge og toneart. Så får alt det andre komme etter hvert.

Hva ville Churchill sagt? Hans største time kom da Westminster var frihetens siste skanse i Europa. Et forsøk på analogi til det politiske kaoset snaut 80 år senere har lite for seg. Men ideene som kom frem i stridens stund kan være verdt å legge i innerlomma nå. Blant dem bør vi ta med troen på nasjonens egenart, visselig – men også på representativt demokrati, medborgerskap og mellomstatlig samarbeid.

Mer fra Ideer