Annonse
15:39 - 05. september 2019

Ikke bare et mystisk selvrealiseringsprosjekt

Hvorfor lar vi oss forundre av at buddhismen har en tydelig politisk dimensjon? 

I min egen undervisning, i møte med politikere eller journalister blir jeg møtt med gjentatt forundring over at buddhistiske munker er politisk aktive, skriver Iselin Frydenlund. På bildet ser vi tibetanske munker bli arrestert utenfor det kinesiske konsulatet i Nepal i 2008. Foto: Brian Sokol/Getty Images
Annonse

Buddhismen som sosialt og politisk fenomen er lite forstått, og vi forundres gang på gang når buddhistiske munker støtter militærregimer eller voldsbruk. Vi må befri oss fra populærkulturens klisjeer om mystikk og tilbaketrekning, og forstå hvordan buddhister selv forholder seg til politiske prosesser.

Populærkulturen – fra Hollywoodfilmer til livsstilsmagasiner – har lenge foret oss med fortellinger om buddhismen som en mystisk, tilbaketrukket og fremfor alt et individuelt selvrealiseringsprosjekt. Politisk filosofi, komparativ politikk, eller min egen disiplin religionsvitenskap, har alle tung vestlig orientering – både hva gjelder valg av empiri og teoriutvikling – med en stor blindsone for religion og politikk utenfor «Vesten». Unntaket er islam og politikk, men til gjengjeld overskygger islam det meste av debatten, i mediene eller i skolens religionsundervisning. Ofte blir islam redusert til en politisk ideologi (og ikke en religion), mens buddhismen blir redusert til en ikkevoldelig individualistisk frelsesvei dandert i røkelse og en eksotisk aura av «noe godt».

Og her er vi ved sakens kjerne: denne reduksjonistiske forståelsen av buddhismen gjør oss ute av stand til å forstå asiatisk historie, eller buddhismens rolle i moderne statsbygging i Asia. Uten en bredere forståelse av buddhismen som politisk og sosial størrelse blir vi tatt på senga hver gang buddhister støtter autoritære regimer, eller kjører en knallhard nasjonalistisk linje mot religiøse minoriteter.

Buddhismen har faktisk lange tradisjoner for politisk tenkning. Den uttrykker ikke ett politisk ideal, men et mangfold av politiske modeller. Disse varierer fra forestillinger om en buddhistisk idealhersker til motstand mot herskere som anses å mangle moralsk legitimitet.

Buddhismen er nært forbundet med statsdannelser i Asia, og konger i både theravada- og mahayana-buddhistiske samfunn har identifisert seg som kommende buddhaer (boddhisattvaer). Både i det førmoderne Kina og i Japan fikk buddhismen i perioder en spesiell posisjon som «beskytter av staten», blant annet gjennom rituell bruk av hellige tekster. Den tydeligste sammensmeltningen av det politiske og det buddhistiske finner vi i dalai lama-skikkelsen i tibetansk buddhisme. Dalai Lama regnes som inkarnasjonen av Avalokiteshvara, medfølelsens bodhisattva og har i lange perioder vært tibetanernes religiøse og politiske overhode.

Theravada-buddhismen har sterke bånd til stater i Sør- og Sørøst Asia, der den fungerer som statsreligion i Thailand, Myanmar, Sri Lanka og Kambodsja. I nyere tid er dette blitt nedfelt i de respektive lands grunnlover. Tradisjonelt har forholdet mellom stat og religion vært preget av gjensidig avhengighet, med en sterk forventning om statlig beskyttelse av buddhismen, samt at staten skal ha en klar buddhistisk identitet nedfelt i grunnloven. Selv om Thailand formelt ikke har en statsreligion, gis buddhismen en særstilling i grunnloven. Thailand er et konstitusjonelt monarki, og kongen må være buddhist. Sri Lanka er republikk med valgt president der buddhismen gis konstitusjonell beskyttelse. Statslederen kan i prinsippet tilhøre alle religioner, men i praksis er det kun buddhister som blir valgt til statsoverhode. Det samme gjelder for Myanmar. Kambodsja er det eneste landet som har theravada-buddhisme som offisiell statsreligion.

Theravada-buddhismen i Sør- og Sørøst Asia har altså utviklet en form for politisk teologi. Denne politiske tenkningen er tuftet på ideen om statlig beskyttelse av buddhismen, ikke helt ulikt ulike statskirke ordninger i Europa. Videre ser vi fra politiske valg i Sri Lanka, Thailand – og i senere tid – Myanmar og Kambodsja – at kravet om beskyttelse av buddhismen er særdeles velegnet for velgermobilisering: hvilket parti kan «beskytte buddhismen mest»? Hvilke politikere kan fremstå med mest buddhistisk troverdighet?

Parallelt med forestillingen om den buddhistiske idealhersker og statlig beskyttelse av buddhismen – finner vi også en særegen form for sekularisme, altså en ideologi som hevder at det bør være et skille mellom religion og politikk. I theravadabuddhismen betyr det at munker og nonner formelt ikke skal «være i kongelige tjeneste» som det står i munkereglene. Men hvordan skal dette forstås i moderne politiske systemer? Svaret har ikke vært gitt og theravadmunker i Myanmar og i Sri Lanka landet på to ulike løsninger. På Sri Lanka har munker og nonner fulle sivile og politiske rettigheter, hvilket betyr at de kan stemme ved valg, stifte politiske partier og de kan sitte i parlamentet. I Myanmar derimot, ønsket man ikke å «besudle» munke- og nonneordenen med den «skitne» politikken. I Myanmar (som i Thailand) har derfor ikke munker eller nonner (eller andre medlemmer av religiøse ordner) politiske rettigheter. De kan ikke stemme ved valg, de kan ikke sitte i nasjonalforsamlingen eller være knyttet til politiske partier. Det er heller ikke lov til å bruke «religion» for «politiske» formål, ifølge valgloven. Men hva er egentlig «religion» og «politikk»? Og hvem har makten til å definere de to begrepene? Dette er sentrale spørsmål som diskuteres 6. september på MFs «Religion og politikkfestival». Buddhister – enten de er munker, politikere eller generaler – er ikke nødvendigvis enige om fortolkningen av begrepene. Buddhister uttrykker derfor sitt «politiske» engasjement svært ulikt.

Buddhismen er spesielt interessant av to grunner. For det første utfordrer den våre populærkulturelle forestillinger om hva buddhismen er (og ikke er). En Weberiansk fortolkningsmodell av buddhismen som «apolitisk» holder rett og slett ikke. Vi må heller forstå hvordan ulike fortolkningsmodeller av «religion», «politikk» og «buddhisme» åpner opp for ulike handlingsalternativer. Når munker og nonner i Myanmar er fratatt sine politiske rettigheter, kan de velge å uttrykke sine meninger på måter som kulturelt sett er definert som «apolitiske». Dette kan være gjennom ritualer og symboler og vil ikke kompromittere deres religiøse autoritet.

For det andre reiser studiet av buddhismen nye spørsmål om religion, sekularitet og sekularisme. I vestlig sekulariseringsteori er det et gjennomgående postulat at skillet mellom «religion» og «politikk» er et moderne vestlig fenomen, men som buddhistiske historie viser, er denne modellen sterkt forenklet. Selv om vi finner buddhistisk politisk ideologi hvor det religiøse og det politiske smelter sammen, finner vi også sfærer hvor det settes formelle skiller mellom munkeorden og politisk makt. Dette er begrunnelsen for at buddhistiske munker og nonner i Myanmar og Thailand ikke har politiske rettigheter; det er ikke et resultat av britisk kolonial religionspolitikk.

I min egen undervisning, i møte med politikere, eller journalister blir jeg møtt med gjentatt forundring over at buddhistiske munker er politisk aktive, at de i krigssituasjoner kan støtte massivt opp om statlig voldsbruk, velsigne soldater i krig, eller støtte militante nasjonalister. Dette viser behovet for «avkolonialsering» av pensum, både i skolen og i høyere utdanning. Buddhismen som skole- og undervisningsfag er blitt fanget i en orientalistisk religionsforståelse, strippet for kunnskap om sosiale, kulturelle og politiske prosesser som buddhismen er vevd inn i. Buddhismen har vært en politisk og sosial størrelse i snart to og et halvt tusen år, og vi kan ikke forstå moderne statsformasjoner eller politisk utvikling i buddhistiske land hvis vi ikke forstår buddhismens politiske kraft.

Iselin Frydenlund

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»