Annonse
10:25 - 25. september 2019

Hvem er det som har lov til å være sint?

Kanskje det ikke er folks følelser det er noe galt med, men vår manglende evne til å håndtere følelsene, anerkjenne dem og å sette oss inn i den andres sted. 

Da Margaret Thatcher i 1989 innførte «poll tax» i Storbritannia, førte det til voldsomt sinne i befolkningen. Foto: Steve Eason/Hulton Archive/Getty Images
Annonse

Forventningsfulle barn og foreldre fyller skolegården første skoledag. På podiet står rektor. Han leser opp navnene på barna ett og ett, klasse for klasse. Så går førsteklassingen frem og tar læreren i hånda, stiller seg på rekke. Det er en utrolig rørende opplevelse, skummel kanskje, men først og fremst fin. For noen barn skurrer det likevel litt, idet rektor skal lese opp navnet deres men ikke vet hvordan han skal uttale det. De polske konsonantene stokker seg. Hvor lange er vokalene i et eritreisk navn? Midtveis i et pakistansk etternavn stopper det helt opp og rektor må begynne på nytt. Heldigvis tar ikke barna videre notis av det der og da. De er vant til at folk ikke kan uttale navnet deres. Jeg tenker ikke mer på det. Før jeg leser et dikt av den britisk-zambiske poeten Kayo Chingonyi. I sin kritikerroste debutsamling Kumukanda, som låner tittel fra et zambisk overgangsrite for unge menn, tematiserer han tilhørighet, fellesskap og maskulinitet blant unge, svarte menn i dagens Storbritannia. Til Litteraturhusets forestilling «Følelsenes politikk» har han skrevet en sekvens med nye dikt, hvorav det ene er dedisert til «de som uttaler navnet mitt feil». I fjerde vers skriver Chingonyi:

What you might think

a simple case of tomato tomato

is life and breath

to somebody like me;

who could search all your histories

and never find his epithet

glowing among those annals and tracts;

who does not exist according

to your version of events.

Siden rektor knapt kunne uttale navnet på noen av barna ble den lille hendelsen i skolegården mest til en morsom greie. Men diktet til Chingonyi åpner opp for en refleksjon om de videre implikasjonene av en situasjon det er lett å tenke at man tross alt burde ha litt humor på. Den som så tar seg tid til å lese Camara Lundestad Joofs pamflett Eg snakkar om det heile tida vil med full tyngde innse hvordan denne scenen føyer seg inn i en lang rekke av slike mer eller mindre ubevisste handlinger overfor folk som skiller seg fra majoriteten. Det skjer hver dag, i skolegårder, på arbeidsplasser, i offentlig rom og offentlig samtale. Og dette er den typen hendelser som igjen og igjen blir bagatellisert, avfeid som uviktige. De som reagerer er «overfølsomme», «krenkesyke». Hvor sint er det lov til å være over at noen uttaler navnet ditt galt? Hvem avgjør hvor alvorlig den ene eller andre hendelsen er? Hvem sine følelser er det som er lov?

De siste årene har følelser opptatt en stadig sterkere plass i det offentlige ordskiftet. «Det er mer grunn til å bekymre seg for satirens fremtid enn for såre følelser», skrev teaterkritiker Anki Gerhardsen i Aftenposten i sommer da norske jøder følte seg støtt over NRKs bruk av ordet «jødesvin». Samme kommentator var kritisk til de mange personlige historiene i abortdebatten i vår fordi «Det å lese personlige historier med følelser virker mye sterkere på mottager enn en artikkel som består av fakta. Da er det lett at nyansene forsvinner, og at vi blir revet med av umiddelbare emosjoner.»

Når britene stemte for brexit svømte avisene over med kommentarer som «The Psychology of brexit – Why Emotions Won!» og britene ble beskrevet som fryktdrevne. Det var de sinte hvite mennene som stemte frem Trump. Ungdommenes sinne og sorg over naturen som forsvinner og klimaet som endres blir latterliggjort som føleri, med beskjed om at de må komme seg tilbake til klasserommet. Alle disse sakene, så forskjellige som de er, har det til felles at de spiller på følelser i et ordskifte der temperaturen er høy, polariseringen stor og generasjonskløften bred. Det mest interessante er imidlertid å observere hvordan disse følelsene blir avfeid som illegitime og malplasserte. Hvem er det som har lov til å være sinte, og hvem er det som ikke har det? Kan det kanskje hende at det ikke er folks følelser det er noe galt med, men vår manglende evne til å håndtere følelsene, anerkjenne dem og å sette oss inn i den andres sted?

Hva skjer når vi bruker ord som snikislamisering, n-ordet, migrant, lykkejeger, narkis, homse, jødesvin, psykisk syk, autist? Hva gjør det med kroppen, følelsene og språket vårt å være definert som den andre?

Et svar på disse spørsmålene er å finne i en stadig voksende akademisk litteratur som befatter seg med følelser som fenomen og som en definerende faktor i samfunnsliv og politikk, fra stemmeadferd til retorikk- og språkstudier. En av pionerene innenfor studiene av følelser i samfunnet er den britisk-australske forskeren Sara Ahmed, hvis banebrytende bok The Cultural Politics of Emotions undersøkte forholdet mellom følelser, språk og kropp med utgangspunkt i et bredt tilfang av teori. Helt konkret beskriver hun hva som skjer når vi bruker ord av typen gjengitt ovenfor, når kropper lades med negative følelser. Det gjør noe med dem som lever i kroppene, men også med oss rundt. Som i sin ytterste konsekvens kan drepe. Som når svarte unge menn blir skutt på gata av politiet. Eller en ung mann i Bærum tar livet av stesøstera si, fordi han ønsket «rasekrig» og jenta hadde «en annen rase», før han dro til å en moské og forsøkte å massakrere muslimer – hvis kropper så til de grader er blitt ladet med negative følelser de siste årene.

Et annet svar er å finne i skjønnlitteraturen. De siste årene har vi sett en oppblomstring av følelser i litteraturen, blant etablerte så vel som unge forfattere. Spesielt interessant er det å observere hvordan flere unge forfattere med andre erfaringsbakgrunner enn majoriteten skriver om kroppslig og emosjonelt utenforskap. Slik Kayo Chingonyi gjør når han skriver med melankoli, sorg og behersket sinne om de svarte unge mennene som redusert til nettopp denne kategorien, på en måte som gir dem som ikke blir akseptert av noen sider, sin humanitet tilbake, gjennom diktet. Om sin egen identitet og litteratur har Chingonyi sagt: «To be both British and Zambian is to be neither one or the other. It is a hybrid way of being that means I can’t be accepted by either ‘side’. In the space of the poem, though, I can be both.»

En annen som forsøker å finne et språk for å snakke om og for dem som lever i følelsesmessig negativt ladde kropper er danske Lone Aburas. I sitt bidrag til Litteraturhusets forestilling skriver hun følgende:

Jeg har et had

som jeg forsvarer med sorg over

at ødelæggelser

altid rammer dem for hvem det hele

allerede er ramlet

Gjennom dikt som på samme tid er rasende, indignerte og reflekterende, gir hun ikke bare stemme til en ung, desillusjonert kvinne som «er helt tømt for følelser og endorfin. / Bare et bundt molekyler / arrangeret helt håbløst / med HBO under huden / for ikke at tænke. / Dødelig sommer / Atomvinter snart.» Hun skriver også om en ung asylsøker som sitter i et transittmottak – og om en far som kom fra Egypt til et Europa som ga ham «en familie og et truckkort». En innvandrer i et språk, en baba, et helt menneske med følelser og en historie, i et helt annet.

Vår begrensede evne til å se og forstå den andres følelser er ikke begrenset til folk med annen hudfarge eller religion. Den gjelder også for mange av de noen liker å kalle «våre egne». Som med rusavhengige, folk i psykiatrien, som faller utenfor og trenger hjelp av fellesskapet. I Norge er Maria Kjos Fonn en av de fremste eksponentene for en litteratur som forsøker å undersøke hva det gjør med kroppen, følelsene og språket å bli definert og behandlet som den andre. I hennes tekst er det en kvinnelig rusavhengig som navigerer en verden av dopsalg og legevakt, barnevern og NAV, stigmatisering og kriminalisering. Hva skjer når kroppen blir syk og man skyves ut av samfunnet og av språket, i diagnoser og marginalisering, i stigma og ensomhet?

På hver sin måte skriver de disse tre unge, europeiske forfatterne frem den andres politiske følelseslandskap, kollapsede systemer, parallellsamfunn og smerter fra en tapt verden. De går ikke av veien for sinnet, den svartsynte humoren, melankolien, sorgen, sarkasmen, anklagen. De tre unge forfatterne lar følelsene få plass. Og de bruker følelsene ingen vil snakke om til å utforske og å rette et kritisk blikk mot et samfunn der det finnes mange mennesker som er «den andre».

Står følelsene i motsetning til fornuften? Det kan de definitivt gjøre, idet de blir subjektive uttrykk for personlige opplevelser og ikke noe mer enn det. Det er individualiserte reaksjoner uten allmenn gyldighet. Men det følelsesmessige trenger ikke stå i motsetning til det tenkende, rasjonelle. Den amerikanske forfatteren og borgerrettsaktivisten Audre Lorde sier i en artikkel at «sinne er ladet med energi og informasjon.» Slik Chingonyi, Aburas og Kjos Fonn viser oss, kan sinne omgjort til god litteratur og i tjeneste for fremtida, være en frigjørende og styrkende klargjøring av hvor vi står som samfunn.

Linn Rottem

Forfatter og programmedarbeider på Litteraturhuset

Andreas Liebe Delsett

Forfatter og programsjef på Litteraturhuset

I kveld den 25. september er det premiere på Litteraturhusets nye bestillingsverk «Følelsenes politikk», der Chingonyi, Aburas og Kjos Fonn fremfører nye tekster til musikk komponert av Sandra Kolstad.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme