Annonse
11:23 - 04. september 2019

Forbanna bilister, syklister og fotgjengere

Vi lærte at vår plass i tilværelsen ofte er en interessekonflikt over begrenset areal.

Ikke en ukjent situasjon i trafikken, konflikt mellom bilist og syklist. Foto: Marius Lien
Annonse

Bilisten setter seg bak rattet og forbanner de jævla øreproppede fotgjengere som vimser rundt i trafikken med hodet under armen. Han forbanner de jævla syklistene som kjører på rødt, og sykler midt i veien. Han forbanner også bompenger, bensinpriser, røde lys og Tesla i kollektivfelt. Han hater kø, og slipper ikke inn andre. I hvert fall ikke en SUV eller Tesla! Andre ganger cruiser han langs sjøen søndag morgen med Nina Simone og har det helt fint.

Syklisten skriker «jævla bilist» som prøver å kjøre forbi når det kommer biler imot, eller tuter når han tar sin rettmessige plass i veien. Han bruker ringeklokka aggressivt på halvdøve fotgjengere som raver i sykkelstien. Andre ganger plystrer han brelett langs de fine nye sykkelveiene.

Fotgjengeren skvetter unna og strekker ut en langfinger til jævla bilister som kjører på oransje og lager farlige situasjoner for hans barn. Han spør sarkastisk bilister som står på tomgang i sprengkulda om det ikke hadde vært en idé å skru av lyset. Han skriker «bølle!» til syklister i kondomdress som kjører på fortauene som om det var et sykkelritt. Andre ganger spaserer han rolig langs fortauet med sønn, is og sol.

Her en dag oppdaget jeg at jeg var schizofren: Det var jeg som var bilisten, syklisten og fotgjengeren! Det startet med at de alle tre båndet over en ny felles fiende: Den elektriske sparkesykkel. De var alle tre er enige om den jævla batteridrevne hipsterrullatoren burde forbys. Makan til livsfarlig prosjekt!

Det gikk et lys opp for deres overjeg, meg! Jeg følte jeg måtte ta kontrollen, og arrangerte derfor en terapeutisk samtale med mine tre personligheter. Vi satte oss ned på Kaffebrenneriet: Syklisten, bilisten og fotgjengeren, med mitt overjeg som moderator. (Bilisten nektet å drikke latte, syklisten nektet sukker. Vi tok den svart.)

Vi startet rolig og var enige i at vi måtte tåle kritikk fra hverandre. Den første regelen var at det ikke lov til å si «jævla» (bilist, syklist eller fotgjenger). I klassisk psykologisk-terapeutisk ånd er det viktig for pasienten at det er handlingene som er kritikkverdige, ikke personen. Altså: Det var dumt av syklisten å kjøre på rødt, ikke at syklisten var dum. Den andre regelen handlet om generalisering: Det er ikke alle bilister som er drittsekker. Det er ikke alle syklister som er råkjørere. Ikke alle fotgjengere raver rundt som fulle høns. Vi ble enige om at enhver må stå til ansvar for seg selv og sine handlinger.

Vi underskrev rettsstatens prinsipper og en debatt langt unna kommentarfeltene. Men det var vanskelig. Det kom masse følelser frem. Bilisten var særs motvillig. Han lærte seg sakte å se saken fra syklisten og fotgjengerens perspektiv. Han skjønte intellektuelt at han var aggressiv og lurte til og med på om befordringsmiddelet i seg selv gjorde han aggressiv.

Syklisten hadde også problemer med terapien. Bilisten var jo fienden. Han kunne godta bilistens eksistens, men nektet å smile til han. Det merkelige var at fotgjengeren var den sindige i samtaleterapien. Man skulle tro at han hadde mest grunn til å være opprørt over bilisten og syklistens farlige og barnslige oppførsel. Han var blitt en taper som etter beste evne forsøkte å beskytte sine barn. (Bilisten og syklisten har også barn.)

Vi lærte at vår plass i tilværelsen ofte er en interessekonflikt over begrenset areal. Vi lærte at vi har alle vår plass der vi kan være suverene: Motorveien er bilistens. Sykkelstien syklistens. Fortauet, parken og torget er fotgjengerens. Og der vi befinner oss alle tre på samme sted, må vi vike, forhandle og være høflige.

Syklisten måtte motvillig gå med på at han ikke uten videre kunne sykle på fortauet og veien om hverandre og skremme intetanende mennesker. Fortauet og gågater er i nødsfall og at han burde leie sykkelen gjennom parker.

Konklusjonen ble at bilisten måtte vike på de fleste punkter. Han kan ikke forvente at han skal kjøre rundt med sitt livsfarlige befordringsmiddel midt i byen, spy ut svevestøv og gjøre byen utrygg og ubehagelig for sine medmennesker uten betydelige kompensasjon. Han må skjerpe seg, godta omfattende begrensninger. Fotgjengeren og syklisten trøstet han og sa at han ikke trengte å like bompenger selv om han måtte akseptere det.

Syklist gikk av sykkelen i Slottsparken og leiet den med stor møye og besvær, med det resultat at han ble sur.

Bilisten klarte det ikke. Han forstår at han er farlig og at bykjernen ikke er laget for biler. Han vet han stinker som en gammel røyker og tar mye plass, men her om dagen gasset han på for å rekke gult, tutet på en fotgjenger, og hyperventilerte når han ikke kunne kjøre ned Løkkeveien, stakk en langfinger i været og skrev «fitte!» til Lan Marie Berg i kommentarfeltet til Ja til bilen i Oslo. Da bilisten skjønte at syklisten og fotgjengeren hadde forhåndsstemt kvestet han syklisten med bildøra da han trillet forbi bilkøen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse