Annonse
00:00 - 06. september 2019

Etolog, ta din plass

Dyreinteresse og empati er ikke nok. Der du ser en sint hund, ser etologen en fryktaggressiv hund som sannsynligvis mangler tillit til eiers håndtering av situasjonen. 

Vitenskapelig: Ytterst få anerkjenner at dyrevelferd er vitenskap. Da hevdes den enkeltes subjektive meninger om dyrevelferd som en slags sannhet, skriver Erica Hogstad Fjæran. Her fra dansk svineproduksjon. Foto: Sofie Amalie Klougart /NTB Scanpix
Annonse

Dyrevelferdsdebatten herjer som aldri før og det er sjeldent langt mellom innspill og ytringer. Alle sier noe, alle mener noe, alle er for dyrevelferd. God dyrevelferd. Og alle andre gjør noe feil. Alt kan skyldes på noen, og ingenting er bra nok. Høres det kjent ut?

Vel, her kommer rosinen i pølsa. Svaret dere lengter etter, men ikke har brukt tid på å finne:

Dyrevelferd. Er. Vitenskap.

Vi tror på klimaforskere, og vi tror på pedagoger. Vi tror på farmasøyter, ingeniører, sosionomer og snekkere. Hvorfor? Fordi vi har tillit til fagekspertisen deres. Men ytterst få vet, eller anerkjenner, at dyrevelferd er vitenskap. Derfra havner vi i et vakuum hvor den enkeltes subjektive meninger om dyrevelferd hevdes som en slags sannhet. Slik kan vi ikke ha det. Det gir et misvisende bilde av dyrs reelle behov, evner og kapasitet, og det gir mindre plass til faglig forankring fra faggruppene, og til dyrevelferd som vitenskap. Definisjonsmakten må plasseres hos fagmiljøet, og ikke hos politikere, særinteresser eller forbrukere.

Dyrevelferd er et bredspektret fagfelt med mange spesialister. Fagområdene omfatter kunnskap innen veterinærmedisin, ernæring, avl, genetikk og – ikke minst – etologi. Etologi er læren om dyrenes adferd, og etologisk forskning er vitenskap på linje med psykologi hos mennesker. Etologer er adferdsspesialister med kunnskap om dyrs motivasjon og kommunikasjon, hormon- og nervesystemenes mekanismer i dyrs adferd, evolusjon av adferd hos individ og art, og adferdsgenetikk, kognisjon og læringsteori.

Visste du for eksempel at dyr og mennesker styres av det samme belønningssystemet? Hormonet dopamin skyter fart når vi har forventninger om noe positivt, uansett om det er likerklikk i sosiale medier, hundens forestående ettermiddagstur eller kuas forventning til et besøk i kraftfôrstasjonen. Forventning skaper motivasjon, som skaper adferdsendring. Kunnskap om dyrenes adferd gir grunnlag for å forstå behovene deres, men det er også en brobygger til selvinnsikt og anerkjennelse av menneskets eget opphav, overlevelse, oppførsel og behov. Å forstå dyrs adferd kan med andre ord hjelpe oss å bli bedre til å forstå oss selv.

Ulike adferder, problemløsningsevne, preferanser og emosjoner er målbare faktorer som etologer forsker på, og som gir grunnlag for økt kunnskap om dyrenes egne ønsker. Denne kunnskapen er tilgjengelig for dyreeiere, og bidrar til tilrettelegging og fremgang innen ulike typer dyrehold, samt endringer i lovverk. Etologer har også kunnskap om artsspesifikk adferd, unormal adferd, stereotypier, og sosiale og miljømessige faktorer som påvirker dyr. Utviklingen innen dyrehold har kommet langt, og for det fortjener etologisk forskning en stor takk.

Men er ikke dyreinteresse og empati nok da? Nei.

Du ser: Hest som slapper av inne på boksen sin.

Etologen ser: Flokkdyr som står alene uten tilgang på sosial kontakt, burde antagelig ikke hatt dekken på, har manglende beitetid og begrenset inneareal uten særlig miljøberikelse.

Du ser: Høns som endelig får være frittgående.

Etologen ser: En dyreflokk langt større enn hva sosial struktur hos høns normalt tilsier, større sannsynlighet for hakking, fjærplukking og kannibalisme, flere fluktmuligheter, mulig økt ventilasjonsbehov som følge av økt aktivitet og spredning av støv, skitt og partikler.

Du ser: Griser på hardt betonggulv.

Etologen ser: En tilpasning i husdyrproduksjon som ivaretar flere hensyn, deriblant renslighet, samt mulighet for rotemateriale ved grising, spalter i gulv for avføring, varmehjørne til grisunger og stålbøyler langs bingeveggene, som beskytter grisunger fra å bli ligget i hjel.

Du ser: En sint hund.

Etologen ser: En fryktaggressiv hund som sannsynligvis mangler tillit til eiers håndtering av en situasjon, som ikke har lært å gå rolig i halsbånd, ikke får møte andre hunder på egne premisser, og som har lært at angrep er det beste forsvar. Det finnes ingen enkeltløsning med to streker under svaret.

Kontakt med og omsorg for dyr rører noe av det mest grunnleggende i oss. Mennesker er naturlig biofile, som betyr av vi tiltrekkes av det levende, av dyr og naturens prosesser. Men livet handler i stor grad om kompromisser, og det samme gjør alt dyrehold. Vi klarer ikke å opprettholde optimal dyrevelferd for ethvert individ til enhver tid, og en etolog kan fortelle deg at optimal dyrevelferd faktisk ikke bestandig er, vel, optimalt. For god dyrevelferd kan nemlig føre til frustrasjon, kjedsomhet eller økt slåssing som følge av mangel på utfordringer.

At dyrevelferd er vitenskap, er på ingen måte løsrevet fra det faktum at mennesker også foretar etiske avveininger. Men da må vi være ærlige på at det er det vi snakker om. Ingenting er uforanderlig, og dyrehold er en prosess som er i kontinuerlig endring og utvikling. Likevel må vi stole på at fagekspertisen innen dyrevelferd er kompetent til å tale, gi råd og handle på vegne av dyrene.

Grunnen til at etologene stort sett sitter stille i båten, kan sees i lys av Dunning-Kruger-effekten. Når mange mener mye om dyrevelferd, vet etologene at bildet er sammensatt og kompleks. Det finnes ingen fasit på god dyrevelferd, for dyrevelferd koker ned til det enkelte individ og hvordan dyret selv opplever og håndterer sitt miljø. Dette er grunnlaget for etologisk forskning. Forskningsresultat kan så anvendes til fordel for dyrene, med gradvise endringer i dyrehold, rutiner, håndtering, treningsmetoder, rettigheter og lover.

Etologer er eksperter på dyrevelferd, og vår kompetanse kan langt på vei bidra til å løfte det generelle kunnskapsnivået om dyrevelferd. Vi må også kunne forvente at tilnærmingen til dyrevelferd sikres gjennom faglig forankring på linje med øvrig forskningsbasert utvikling i samfunnet. Økt kunnskap om og tillit til dyrevelferd som vitenskap vil i sin tur kunne gjenspeiles i fremtidens ønsker fra politikere, velgere og forbrukere. Men da må etologisk fagkompetanse få sin rettmessige plass i dyrevelferdsdebatten.
 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»