Annonse
00:00 - 27. september 2019

Elegi over Dagsnytt Attens bøttekott

Var det ikke nettopp dette knuffende tette formatet som gjorde Fredrik Solvangs lattermilde kattemine så potent?

Foto: Med tillatelse fra NRK
Annonse

MEDIA Og så var det over. I det jeg forventningsfullt skrur av Dagsnytt 18 for å være flue på veggen i det vidunderlige lille bøttekottet, er det borte. Dette intime, svetteperlende, sympatisk klaustrofobe lille radiorommet som luktet støv og spisse albuer. Det eneste stedet som evnet å tvinge frem et snev av politisk sannhet, eller et ufiltrert ønske om å hisse seg opp – er erstattet med noe som ser ut som et utstudert moderne møterom paret med et tv-studio hentet fra Willochs velmaktsdager. Et uengasjert og uengasjerende rom født midt mellom to sjangre, med en programleder og et gjestelag som med vekslende hell og interesse forholder seg til de mange nymonterte kameraenes distanserte øyne. Filmes jeg forfra nå? Skulle jeg egentlig sett i kamera, eller gjelder det å holde øye med programlederen?

Visst er det gøy med filmet radio – det er jo nettopp det som er poenget! – men da kan du ikke fjerne publikums besnærende følelse av å være en kikker! Av å sitte å se på noe du ikke skulle ha sett! Og på sitt beste – følelsen av å høre noe du ikke skulle hørt! For var det ikke nettopp dette knuffende tette formatet som gjorde Fredrik Solvangs lattermilde kattemine så potent og Sigrid Solums bringebærlepper så fjetrende spissformulerte? Jeg tror det. Et kott skapt for hemmelighetskremmerier og slu argumenter du ikke kommer deg unna.

Du kan ikke fjerne publikums besnærende følelse av å være en kikker!

Jeg kjenner i grunnen stemningen synke ned i sokkene av partilederutspørringene også. Blir vi klokere av et skjermbilde som gir oss tre ulike roterende utsnitt mens Bjørnar Moxnes på harde livet forsøker å samle nok energi til å bokse mot Solvang? Av et luftig lokale tuftet på rasjonell avstand og hjemløse lenestoler? Jeg tror ikke det.

Fremskritt er en herlig ting. Men ikke nødvendigvis når vi snakker partipolitikk og politisk tv-sending.

Ragnhild Brochmann

Kunst- og motekulturhistoriker, illustratør

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme