Kommentar

De som sier ja til homofilt samliv vil neppe at deres nei til heterofilt samboerskap kommer på dagsorden, skriver Espen Ottosen.

Det er tid for kirkevalg – i tillegg til kommune- og fylkestingsvalg. For fire år siden gjorde den kirkepolitiske organisasjonen Åpen Folkekirke rent bord. Kampsaken var likestilling av heterofilt og homofilt samliv, og kirkemøtet i 2017 vedtok at homofile par kan gifte seg i Den norske kirke.

Også under dette kirkevalget stiller Åpen Folkekirke med egne lister. Men fortsatt er hovedsaken at homofile skal kunne gifte seg i kirken. Riktignok har organisasjonen både en «plattform» og et «valgprogram», men de aller fleste av oss kan nikke til det meste som står der.

Dermed blir inntrykket at synet på homofili lager et avgjørende skille i Den norske kirke. De som er romslige og rause sier ja til en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse. Mener du derimot at ekteskapet er heterofil ordning, er du fordomsfull og fordømmende. Men er det rimelig å sette en slik grense ved synet på homofili? Har det ingen betydning hva kirken sier om andre samlivsspørsmål – som samboerskap, polyamorøse forhold eller tilfeldig sex?

Rett etter at kirkemøtet vedtok at homofile kunne gifte seg i Den norske kirke, kom spørsmålet om samboerskap på dagsorden. Da debatten startet uttalte Gard Realf Sandaker-Nielsen i Åpen Folkekirke: «Vi ønsker at samboere og gifte skal likebehandles, og at samlivsform ikke skal tillegges vekt ved ansettelser».

Noen uker senere gikk biskopene inn i Den norske kirke inn i debatten. Et samlet bispemøte fast at det «ikke er forenlig med krav kirken stiller til sine ansatte å inngå samlivsforhold utenom et ordnet ekteskap».

Denne veiledningen provoserte en del prestestudenter. I et leserinnlegg i Vårt Land 20. mars uttrykte omkring 30 studenter både skuffelse og bekymring over at biskopene ikke vil ordinere samboere. Likevel stoppet debatten opp. Så langt jeg kan se har Åpen Folkekirke vært helt tause om temaet de siste to årene.

Det er egentlig ganske forunderlig med tanke på hvor vanlig samboerskap i dag er. I Vårt Land 17. mars argumenterte teologiprofessor Sven Aage Christoffersen slik for at kirken fullt ut bør godta samboerskap: «Det er et problem hvis kirken gir inntrykk av at kristendom og kirkeliv bare er for mennesker med en bestemt samlivsform. Det store flertallet har det ikke slik, og kan føle seg som annenrangs kirkemedlemmer».

Selv vil jeg gjerne snakke om andre samlivsspørsmål enn homofili. Det handler blant annet om å unngå at homofile stigmatiseres. Min holdning er at sex hører til i ekteskapet mellom mann og kvinne. Da skurrer det hvis det ser ut som om jeg bare ønsker å snakke om den lille gruppen som lever i homofile forhold.

Noen ganger har jeg prøvd å ta tak i denne problemstillingen. For ti år siden uttalte jeg til NRK at det var et stort problem at homofilidebatten overskygget alt annet og viste blant annet til det etiske problematiske ved Paradise Hotel. Da fikk jeg støtte fra bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien. Hun er uenig med meg i synet på homofilt samliv, men mente det var på høy tid at kirken engasjerte seg i «samtalen om samliv og seksualitet».

Men lite har skjedd etterpå. Kan det skyldes frykten for å fremstå som fordømmende? Særlig de som sier ja til homofilt samliv kan ha mye å tape på at for eksempel samboerskap settes på dagsorden. Da vil det plutselig bli vanskeligere å passere som talsperson for en åpen og raus kirke som aksepterer det meste.

I Sverige har det i sommer vært noe tilløp til debatt om hva en kristen kirke generelt bør mene om seksualmoral etter at Esther Kazens, generalsekretær for «Sveriges ekumeniska kvinnoråd», provoserte med en post på Instagram. Den feministiske pastoren slo fast at det er fullt kompatibelt å være «kristen og samboer, gift, skilt, leve i kollektiv, singel, monogam, polyamorøs, aseksuell». Hun sa også eksplisitt at det finnes «polyamorøse kristne mennesker» til den svenske avisen Dagen.

Få prester og ledere i Den norske kirke vil antagelig støtte Esther Kazens. Jeg tror de alle fleste kateketer og prester i Norge har et mer restriktivt syn på sex enn det som i dag dominerer i Norge; at alt er greit så lenge det er frivillig. Isteden er holdningen at sex hører til i et forpliktende samliv mellom to personer. Det er dette som er bakgrunnen for at alle norske biskoper sier nei til at prester kan være samboere.

De som mener at sex hører hjemme i et forpliktende samliv sier nei til mer enn samboerskap. Også sex mellom venner, gruppesex og uforpliktende sex blir problematisk. Men kan vi forvente at de i Den norske kirke som i en årrekke er blitt oppfattet som progressive og moderne våger å si noe slikt? Eller vil de nøye seg med å vifte med regnbueflagg og fastslå at homofilt samliv er like bra som heterofilt samliv?

Mer fra Kommentar