Annonse
00:00 - 06. september 2019

De som har minst, stemmer minst

Hva kan forklare den øredøvende stillheten om et tema som er så avgjørende for det norske demokratiet?

Bestemmer ikke: 100 år etter innføringen av allmenn stemmerett, er det fortsatt sånn at de som har minst fortsatt bestemmer minst, også gjennom stemmeseddelen, skriver Marie Sneve Martinussen. Her fra Karl Johans gate i Oslo. Foto: Sofie Amalie Klougart
Annonse

For 100 år siden fikk de som gikk på fattigkassa endelig lov til å delta i valg. Og med det fikk Norge endelig allmenn stemmerett. Før det hadde kvinner kjempet seg til stemmerett i 1913. Foran kommunevalget 9. september står derfor ikke kampen om hvem som har stemmerett, men om hva stemmeretten er verdt, og hvem som bruker den.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har lenge påpekt fallende valgdeltagelse i Norge. I år har særlig lav valgdeltagelse hos de unge vært i fokus i mediene med folkemøte, tv-debatt og politikerutspill.

SSBs tall om valgdeltagelse avslører imidlertid en annen stor del av det norske samfunnet som deltar lite i valg: de som har lav inntekt, lav utdanning og som sliter mest med å få endene til å møtes. Sannheten er at 100 år etter at de fattige endelig fikk rett til å stemme i Norge, så er det fortsatt de som har minst som deltar minst i valg og dermed også bestemmer minst i det norske demokratiet. Økende forskjeller har altså ikke bare sosiale konsekvenser, det er også et demokratisk problem. Det er på høy tid at vi tar debatten om ulikhet og valgdeltagelse.

Et eksempel på hvordan dette ser ut på bakken, er bydelen Alvim i Sarpsborg, valgdistriktet med Norges trolig laveste valgdeltagelse. 25. august i år laget to journalister fra NRK Østfold og Sarpsborg Arbeiderblad en tankevekkende reportasje om stedet der bare en tredjedel av de stemmeberettigede deltok i forrige kommunevalg.

Jobben med å demokratisere Norge enda ikke er ferdig.

Det er mye som er spesielt med Alvim, men det er også en viktig ting mange av innbyggerne i denne Sarpsborg-bydelen har til felles med de fleste av dem som ikke deltar i valg i Norge: de er kvinner og menn som jobber på gulvet, gjerne i industri, transport og helsevesenet – tunge jobber med relativt lav lønn. De er de uføre, med yrkesskader eller utslitte kropper og sinn etter å ha jobbet i nettopp denne typen yrker. Eller de er arbeidsløse. Kort sagt de som har havna på feil side av det stadig større gapet mellom Norges voksende klasse av rikfolk og de mange av oss som sliter med å få endene til å møtes. Og her er tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) krystallklare: dette er også de som bruker stemmeretten minst i valg ellers i Norge. Med andre ord, de som ble stengt ute fra stemmeretten frem til 1919 er fortsatt ikke godt nok inkludert i demokratiet.

Men i motsetning til ulikhet i valgdeltagelse mellom forskjellige aldersgrupper, ble det ingen nasjonal diskusjon om dette. Ingen tv-kanaler som åpnet sine debattlokaler, ingen toppolitikere som kom ilende til med forslag til løsninger og ingen folkemøter. Hva kan forklare den øredøvende stillheten om et tema som er så avgjørende for det norske demokratiet?

Kanskje er det er lettere for en del politikere å snakke om ungdommens valgdeltagelse fordi man tror de unge kan lokkes til valglokalene med politisk «ufarlige» tiltak som mer underholdende debatter og trendy kampanjer i sosiale medier. Å gjøre noe med det økende gapet mellom privilegerte eliter og vanlige folk med lav inntekt, som trolig ligger bak den lave valgdeltagelsen i Alvim og hos folk ellers i Norge i lignende livssituasjon, er derimot ikke like ufarlig. Det er heller ikke umulig, men det krever politisk vilje til endringer som kan ramme elitenes privilegier.

Og her er vi ved sakens kjerne. Det var nettopp denne viljen som gjorde det mulig å vinne frem i kampen for allmenn stemmerett. Arbeiderleder Marcus Thrane satt for eksempel syv år i fengsel for å kreve at også småkårsfolk og husmenn skulle ha stemmerett. For dem var det imidlertid verdt prisen, fordi stemmeretten ikke bare var et mål i seg selv, men også et middel som skulle brukes til å skape et mer rettferdig samfunn med mindre forskjell på rikfolk og arbeidsfolk.

Dessverre må vi nå, 100 år etter innføringen av allmenn stemmerett, konkludere at de som har minst fortsatt bestemmer minst, også gjennom stemmeseddelen. Det betyr at jobben med å demokratisere Norge enda ikke er ferdig. Derfor er det på tide at vi våger å ta den debatten som samfunnselitene helst ikke vil at vi skal snakke om: at deres stadig økende rikdom og privilegier og avstanden ned til folk flest er blitt en belastning på det norske demokratiet, som politikerne er nødt til å gjøre noe med.

Marie Sneve Martinussen

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme
Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem