Kommentar

Barnfribøkene er svært etterlengta, skriv Kristin Fridtun.

I fjor meinte mange at ei «barselbylgje» skylde over den norske bokhausten. I år kjem ei anna bylgje, om me skal tru avisene: barnlausbylgja.

Den fyrste eg såg som sette dei to «bylgjene» opp mot einannan, var Trine Saugestad Hatlen i VG. I byrjinga av august melde ho romanen Aldri, aldri, aldri (2019) av Linn Strømsborg, og då sa ho det slik: «I fjor høst snakket man om barselbølgen i norsk litteratur – nå kan vi snakke om barnløshet-bølgen. Eller 'barnefri', som det gjerne kalles, når barnløsheten er frivillig».

I meldinga nemnde Saugestad Hatlen ei rekkje ferske bøker som skildrar livet utan eigne born eller drøfter spørsmålet «få born eller ikkje få born?», til dømes Morskap (2018) av kanadiske Sheila Heti (omsett av Johanne Fronth-Nygren), Tre vegar til havet (2018) av Brit Bildøen, Voksne mennesker (2019) av Marie Aubert og Velkommen til dyrehagen (2019) av Silje Bekeng-Flemmen. Eg kan elles nemna at det kjem ei sakprosabok om temaet seinare i haust: Bli mor no? av Kristina Leganger Iversen.

Me brukar ofte vassmetaforar når me tenkjer på og talar om kulturelle retningar og tendensar, og etter mi meining er det heilt rimeleg å snakka om «bylgjer» i litteraturen. Eg tykkjer jamvel at påstandane om barselbylgje har noko føre seg, for me er tvillaust inne i ein periode der det er rom og interesse for litteratur om foreldreskap og småbarnstid. Men kan me tala om ei barnlausbylgje?

Bylgja er i så fall svært lita. Ein del av bøkene som drøfter spørsmålet «få born eller ikkje få born?», endar med at hovudpersonen får born. Om me fjernar desse bøkene, er det ikkje mykje vatn att til å laga bylgjer med. Om me attpåtil fjernar bøkene der hovudpersonen ynskjer seg born utan å få det, sit me att med nokre få dropar. Desse dropane er barnfribøkene: bøkene om folk som vel å ikkje få born.

Zalo har lært oss at det kan vera mykje kraft i éin drope, og slik er det med barnfribøkene òg. Dei er ikkje mange, men verknaden deira er sterk.

Eg vert djupt takksam kvar gong ein romanfigur eller sakprosaforteljar seier ja til eit liv utan eigne born. «Yes», tenkjer eg, «me er fleire!» Det kjennest brutalt og ulovleg å seia det rett ut. Tenk å bli glad for at nokon vel bort born! Men slik er det, og kjensla av eg gjer noko ulovleg når eg seier det høgt, tek oss til kjernen i saka: Det barnfrie livet er framleis ekstremt normbrytande. Ja, det kan jamvel diskuterast om det er eit fullgodt liv.

Livet vert ofte forstått som ei reise med fastlagde etappar eller stadium me skal gjennom, og det å verta forelder er for mange ein naudsynt del av vaksen-etappen. Dei som får born, flytter seg frametter på livsvegen. Dei har ein normal og fin progresjon, medan dei som ikkje får born, står og stampar på ein stad som dei andre har lagt bak seg.

I tillegg førestiller me oss gjerne at livet er ei romleg sak, nesten som ei stor sekk, som det gjeld å fylla med opplevingar og meining, sånn at me – når me nærmar oss slutten på reisa – kan vita og kjenna at me har hatt «eit rikt liv». Det å få born vert gjerne rekna som noko sterkt og stort som fyller godt opp i sekken. Dei som ikkje får born, får ikkje desse store og overveldande røynslene. Om dei skal ha von om å leva eit like meiningsfullt liv som foreldrefolket, må dei bruka tida si på viktige og gjerne ekstraordinære saker. Gjera karriere, ofra seg for andre, reisa jorda rundt eller på andre måtar kompensera for den tida dei elles hadde nytta på å fostra opp born.

Men treng det å vera slik? Noko av det eg sette mest pris på i den nemnde romanen Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg, er at hovudpersonen drit ein lang marsj i denne tankegangen. Ho har ein jobb, men det verkar ikkje som ho er så veldig oppteken av han. Mykje av tida sullar ho rundt. Ho ser filmar og les bøker, ligg på ryggen i graset, møter vener, går lange turar i nabolaget medan ho høyrer på musikk.

Nokre vert provoserte av slikt. Og dei kvider seg ikkje for å seia det. I antologien Evig barnefri (2015), redigert av Heidi Helene Sveen, deler Ingvill Dybfest Dahl nokre av kommentarane ho fekk då ho skreiv eit blogginnlegg om det glade, barnfrie singellivet sitt. Fleire av kommentarskribentane meinte at folk som ikkje får born, vanærar forfedrane sine og snyltar på samfunnet.

Førestillinga om snylting har for så vidt heimsøkt barnfrie òg. I den fine boka Morskap skriv Sheila Heti: «Jeg føler meg som en som unndrar seg tjeneste i den hæren som så mange av vennene mine tjenestegjør i – bare driver dank i det landet de skaper, kryper sammen hjemme, som en feiging.» Likevel står ho fast ved avgjerda si. Ho vil ikkje ha born, og ho lever i ei tid og eit samfunn der ho har høve til å velja sjølv. Men det tyder ikkje at valet er lett.

Bøkene til Heti og Strømsborg er interessante, utforskande og nyanserte. Dei femner ikkje alle sider ved det barnfrie livet, til dømes står det lite om politikk og klasse i dei. Men dei er gode utgangspunkt for diskusjon, og dersom det kjem ei bylgje med barnfribøker av same kaliber, skal eg ikkje klaga.

Kristin Fridtun har mellom anna skrive bøkene Kjønn og ukjønn (2015), Homoflokar (2018) og Språket er ei bukse (2019).

Mer fra Kommentar