Annonse
13:16 - 02. september 2019

Balladen på Balmoral

Den politiske makten i London er lukket inne i tradisjoner og pussige ritualer, men er høyst levende for den som vet å gripe den.

Dronning Elizabeth II tar imot britenes nye statsminister, Boris Johnson i juli i år. Nå har dronningen godkjent Johnsons ønske om å avslutte rådende parlamentssesjon. Foto: Victoria Jones/WPA Pool/Getty Images
Annonse

Onsdag formiddag gikk statsråd Jacob Rees-Mogg om bord på et British Airways-fly fra London til Aberdeen. Sammen med ham reiste baronesse Evans, medlem av Overhuset, og Mark Spencer, det konservative partiets sjefsinnpisker i Underhuset. Delegasjonen representerte formelt Her Majesty’s Most Honourable Privy Council. Det var da også dronningen de skulle besøke, i den landlige skotske residensen Balmoral. Der overbrakte de statsministerens ønske om å avslutte rådende parlamentssesjon. Dronningen kom ønsket i møte.

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.

Det kunne være skrevet inn i et kostymedrama, dette; tungt besatt med tro, tvil og renkespill mot et bakteppe av historisk endring. Noe av endringen kunne handle om forsiktige steg i retning det moderne, parlamentariske demokratiet, hvor makten er samlet i lovgivers sal og hvor monarkens særrettigheter er en papirkonstruksjon.

Men så er det jo ikke helt slik likevel. Det var ikke en påkostet tv-serie som traff det politiske Storbritannia denne uken. Det var siste omdreining i en ubønnhørlig maktkamp om Storbritannias utgang av EU. Statsminister Boris Johnson besluttet det de færreste hadde trodd han ville gjøre: å stenge butikken på et tidspunkt der brexit-spørsmålet nærmer seg sin endelige avklaring.

Slik foregrep han også det som var forventet å bli vanskelige uker i september. Når avslutning av sesjonen har vært diskutert heftig denne sommeren, har det vært som en atomknapp det kunne trues med i oktober. Argumentet var at dersom statsministerens motstandere i Underhuset var blitt mange og sterke nok til å sabotere strategien overfor EU, kunne han ha et siste grep på lur ved å hindre dem i å komme til orde. Under gjeldende vilkår er Storbritannia ute av EU 31. oktober. Uten lovgivning i Westminster og beslutning i Brussel som sier noe annet, gjør kalenderen jobben selv. Statsministeren burde ikke vurdere en slik strategi, men kan kunne komme til det likevel, var omkvedet.

Men nå har Johnson gjort det. Fra et taktisk ståsted gir det i høy grad mening. Kritikerne i Underhuset har nå bare kommende uke til rådighet. Enten må de samles om enten et mistillitsforslag eller foreslå en lovendring som forplikter statsministeren til å unngå en brexit uten avtale. Dersom en slik lov virkelig er mulig å designe, må den uansett over flere hindre. Først må det debattid til, dernest et lovforslag, som så skal vedtas med flertall av både Underhuset og Overhuset. Tiden er knapp og fallgruvene mange. Og mistillitsforslaget, parlamentarismens skarpeste våpen, gir enda vanskeligere vilkår.

Labour har som største opposisjonsparti en slags førsterett til å foreslå en alternativ regjering. Men partiet har også en partileder så omstridt at en slags nasjonal samlingsregjering neppe kan organiseres omkring ham. Labour kan nøyes med å utsette brexit og organisere et parlamentsvalg, heter det. Men samarbeidsmuskulaturen er dårlig utviklet i det britiske parlamentet. Partikulturenes trommer drønner så snart man nærmer seg avgjørende politiske beslutninger, for ikke å snakke om valg.

Denne uken blir derfor et interessant skue, enten man er opptatt av politisk pokerspill, brexit-prosessens faktiske utfall eller de dype konstitusjonelle furene i landskapet politikerne vandrer i. Og kanskje bør vi holde fast litt lenger i de faktiske grunnlovsimplikasjonene i det som nå utspiller seg i London, med dronningens aksept på Balmoral som drivhjul.

Parlamentssesjoners lengde varierer i Storbritannia, etter hva som er praktisk hensiktsmessig. Det er foretrukket at sesjonen har omkring et års varighet og at sluttstrek settes på forsommeren. Slik er man også tilpasset et system der parlamentsvalg gjerne faller første torsdag i mai, hvor den aktuelle sesjonen i alle tilfelle må avsluttes. Når det ikke er valg på gang, begrenses pausen normalt til noen få dager. Ved åpningen stiller regjeringen med nye ideer og lovgiver med blanke ark. Pågående aktiviteter fra forrige periode blir nullstilt, bordet er ryddet og første punkt på agendaen er dronningens trontale.

Trontalen legger bånd på Underhusets virksomhet de første dagene etter åpningen. Den skal debatteres grundig og stemmes over, med dronningens som adresse, men i realiteten som Parlamentets votering over regjeringens planer som dronningen har presentert.

Og her er vi tilbake ved kalenderen som flagrer i bakgrunnen for styrkeprøven mellom utøvende og lovgivende makt. Trontalen planlegges til 14. oktober. Tre dager senere reiser Boris Johnson til det siste møtet med EUs regjeringssjefer før brexit er et faktum 31. oktober. Det britiske Underhuset har foreløpig hatt en enkelt dag med statsministeren til stede for å besvare spørsmål – det var en rumlende torsdag i slutten av juli, dagen etter regjeringsskiftet. Mange flere dager blir det ikke, hverken med eller uten statsministeren, før utmeldingen er et faktum.

En forbrytelse mot grunnloven eller tilpasning av rådende ordninger? Derom strides oppfatningene, for å si det forsiktig. Lytt til Johnson-kritikere fra opposisjonspartiene, og vi kan få inntrykk av at et statskupp er begått. Eller vend øret mot sentrale statsråder eller Daily Telegraph, og du finner en nøktern begrunnelse. Parlamentet har hatt sammenhengende sesjon siden forrige valg i juni 2017. Tiden er inne for å rydde bordet. Parlamentet har tid og rom til å stille regjeringen til ansvar når det er sammenkalt. Og politikerne ville uansett tilbringe siste del av september på partienes årlige landsmøter.

Forskjellen i virkelighetsoppfatninger illustrerer avgrunnen som har vokst frem i Storbritannia gjennom brexit-arbeidet. Men situasjonen illustrerer også et politisk system som har dårlig beredskap for politiske stormkast. Der norsk parlamentarisme er nøktern, smålåten og lovregulert, bærer britene med seg utgamle institusjoner i skjørt tospann med en uskrevet konstitusjon og tillit til fair play.

Storbritannia gikk aldri gjennom noen egentlig renselse og rasjonalisering av politiske institusjoner på vei inn i demokratiets tidsalder. De beholdt det førdemokratiske, tilpasset det til allmenn politisk representasjon, men beholdt lommer av særrettigheter omkring i systemet. Aller mest gjelder det i kjernen. Makten er lukket inne i tradisjoner og pussige ritualer, men den er høyst levende for den som vil gripe den.

Og gripe den er hva Boris Johnson og hans krets har gjort nå. I USA er kampen mellom lovgivende og utøvende myndighet spikret fast til grunnlovens bestemmelser om maktbalanse. I Storbritannia er regjeringens rolle en etterlevning av gammel kongemakt og ny politikermakt. Rollen er slipt ned i kantene av det moderne demokratiet, men i liten grad gjennom lov – og aller minst gjennom noen skriftlig grunnlov. Det finnes ikke noe samlende dokument som er sammenlignbart med Eidsvoll 1814, Philadelphia 1776 eller andre lands grunnlovsdokument. Konvensjon og sedvane gir fleksibilitet, men også et skummelt handlingsrom når politikere i posisjon bruker tøyeligheten til egen vinning.

Den 14. oktober skal dronning Elizabeth 2. kjøres med hest og vogn til parlamentet til en trontale som får den norske utgaven til å virke stillfaren og matt. En lang rekke merkelige ritualer markerer de ulike rollene til lovgivende, utøvende og dømmende makt, som alle er samlet denne dagen.

Vrengebildet av makt er avmakt. I Storbritannia høsten 2019 fanger avmakt så mye: parlamentarikere som krangler innbyrdes, en lovgivende makt som kommer til kort mot en regjering som har svakt mandat men institusjonelt overtak. Og avmakten preger et helt samfunn som har murt seg opp i et hjørne det er vanskelig å se noen lykkelig vei ut fra.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»