Annonse
09:09 - 27. august 2019

Vi ser en ny grønnbrun bevegelse på nettet, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Vi ser en ny grønnbrun bevegelse på nettet, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Annonse

Ted Kaczynski, kjent som Una-bomberen, åpnet sitt manifest med den illevarslende setningen «Den industrielle revolusjonen og dens konsekvenser har vært en katastrofe for menneskerasen.» Kaczynski har hatt beundrere siden han terroriserte med sine brevbomber på 1980/90-tallet, men hittil har de har vel vært heller få. For en tid tilbake skrev imidlertid brukeren Mike Ma på Twitters onde tvilling, Gab:

«Utfordring: motbevis ett eneste poeng i Kaczynskis [Unabomberens] manifest».

En kanskje overraskende side ved den nye høyreradikale nettkulturen, er nettopp miljøengasjementet. Flere av brukerne kaller seg øko-fascister. Hva skjer når ytre høyre blir miljøvernere? 

Økofascismen kombinerer tradisjonell rasisme med bekymring for overbefolkning, global oppvarming og pandemier. Både massedrapene i Christchurch, New Zealand og El Paso Texas i år virker delvis motivert av denne økofascismen, skriver Washington Post. Lasse Josephsen har også omtalt fenomenet. En kikk inn i argumentasjonen tilsier at den kan ha skremmende god appell.

Jeg har fulgt med på denne Mike Ma (egentlig Mahoney) med et halvt øye den siste tiden. Han var en noe perifer skikkelse i Breitbart-kretsen i tiden før det amerikanske presidentvalget 2016. Senere avsløringer har vist at han var en av fotsoldatene bak andre navngitte skribenter.

På Mike Mas Instagram-konto gikk det lenge mest i høyreradikal humor, slik som latterliggjøring av venstresidens kulturkrigere og våpenmotstandere. Gradvis endret dette seg. På live-storyen for en tid tilbake, tok han avstand fra sin tidligere arbeidsgiver Breitbart. Etter dette, har det stort sett gått i hyllester til et kosthold bestående av rått kjøtt og konspirasjonsteorier om føderale myndigheters ulike knep for å holde befolkningen passiv og føyelig.

Flere av brukerne kaller seg øko-fascister.

Mike Ma later siden til å ha grunnlagt et Pine Tree Party, som det ikke er lett å finne spesielt mye pålitelig informasjon om. I sommer gjorde han noe så gammeldags som å gi ut bok – i paperback. Boken gir et godt innblikk i grunnlaget for radikal økologi fra ytre høyre i vår tid.

Harassment Architecture: Towards a World Removed of Sin er egentlig et merkelig verk. Språket har en særegen fremdrift, som formidler et knippe med syrlige angrep på samtiden, skrevet av en som både forstår vår kulturs ømme punkter og samtidig behersker det historiske korttidsminnet. Slik som når Mike Ma erklærer at han skulle ønske at han levde på 1990-tallet – ikke slik det faktisk var, men slik hans generasjon i dag har rekonstruert tidsepoken: Da kapitalismen var en venn, Kurt Cobain ga drivstoff til ungdommers angst og etniske konflikter ikke virket som noe problem, som han beskriver det.

I tilbakeblikk virker jo nettopp 1990-tallet som et uskyldig og enkelt tiår: Ingen utfordret amerikansk hegemoni, det postsovjetiske Russland var styrt av en alkoholisert Boris Jeltsin, og væpnede konflikter slik som på Balkan eller i Rwanda truet ikke hele verdensordenen – sine grufulle tragedier til tross. Det er noe helt annet i dag.

Mike Ma beskriver korte episoder, noen trolig fra virkeligheten, andre åpenbart oppdiktede. På chatroom er boken blitt beskrevet som en redigert samling «shitposter». Det er like fullt en sammenheng i teksten, selv om den er fragmentert og springende. Gjennomgående gjør han seg dystre betraktninger over hverdagens trivialiteter. Som under en mislykket date:

My generation has no Vietnam. Instead, we have a million individual daily wars, usually of little to no meaning. Today’s war starts here with me realizing that although I could briefly listen to this girl’s boring female empowerment bullshit, she could never give my thoughts that same light of day.

Andre episoder han skildrer, er hvordan han kommenterer en post på Facebook om en nylig avdød bekjent fra barndommen med «good riddance» og hvordan han knapt fortjener noen begravelse, til andre bekjentes forferdelse. Han spekulerer i hvor narkoman og sosialt mislykket den avdøde var.

Innimellom er det enda mørkere. Teknologien har gjort det for enkelt for svake å overleve, skriver han et sted. Evolusjonens prinsipper er blitt fornektet. Verden er avmystifisert, naturen ødelagt og Gud gråter ved oppføringen av hvert nye kjøpesenter: The timeline of humanity, since the last Ice Age, is one long and wild drunk drive, a kind of victory lap. Han drømmer om å gjenreise det gamle Hellas, men teknologien har fratatt oss muligheten til å la oss forbløffe ved noe i naturen.

Avslutningsvis gir boken en harang om at han ser demoner i alt som er kunstig, i alkohol, i lysstoffrør, i leger, biler og i kvinner flest. Derimot ser han Gud i ustekt kjøtt, i solen, furutrær og i noen få gode menn. I saw God and he told me to burn it all down.

Innvandring og klima er vår tids to mest betente stridsemner. Når økofascismen har klart å forene dem, gjerne spunnet rundt vår tids hang til selvrealisering innen kosthold og visuell formidling, kan man se for seg at dette er en ideologisk miks med farlig sterk appell. Til forskjell fra mye annet grums fra det mørke internett, er både klima og migrasjon utfordringer som faktisk diskuteres som problematiske, også i mainstream debatt.

En spådom er at dette tankegodset vil vinne utbredelse fremover. Det vil ikke nytte å avfeie det som annen bakvendt ideologi på nettet – uansett hvor farlig den er, hvor galt av sted denne også leder. Å lese en bok som Harassment Architecture er en påminnelse om at det ikke alltid er problembeskrivelsen det er viktigst å avvise. 

Alexander Zlatanos Ibsen

Høyre-politiker og spaltist i Morgenbladet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse