Annonse
10:33 - 30. august 2019

Vi er matpakkefolket

Vi er stolte av våre matpakker, på tur riktignok, men tydeligvis ikke på skolen.

Elever ved Sofienberg skole i Oslo spiser sin matpakke i 1933. På 1930-tallet ble skolefrokost innført etter skolelege Carl Schiøtz’ anbefalinger. Fotograf Ukjent / Oslo byarkiv
Annonse

Så skjer det igjen slik det alltid gjør, ved kommunevalget kommer skolematen på valgkampsaksmenyen. Venstresiden lover gratis skolemat og aller helst varm skolemat. Høyresiden er mer uklar.

Nytt av året er at landets folkehelseminister er for skolemat, men vil at hjemmene skal betale. Det gjør de sikkert med glede, sier hun, Sylvi Listhaug. Hun er selv småbarnsmor og vet hva hun snakker om. Og så må vi, legger hun til, finne ordninger for dem som ikke kan betale. Her er vi ved et viktig prinsipp. Skal måltidet være universelt eller selektivt der de fleste betaler, mens noen, de fattigste, får måltidet gratis? Landets folkehelseminister går altså inn for det siste.

Vi er stolte av våre matpakker, på tur riktignok, men tydeligvis ikke på skolen. Her skaper matpakkene forskjeller. Det er et alvorlig problem, et folkehelseproblem som skaper usunne matvaner, sosiale skiller og bidrar til uro i klasserommene.

Å innføre et felles skolemåltid synes å være et columbi egg. I tillegg vil det bidra til bedre hverdag for allerede travle barnefamilier og har en sosialiserende effekt. Gode matvaner skapes som kjent tidlig,

En nylig publisert artikkel i tidsskriftet BMC Public Health fra en forskergruppe ved Universitetet i Agder viser at det lett lar seg gjøre å innføre gratis skolemat. I en kronikk i Aftenposten 30. juli peker de på at måltidet ikke trenger å være varm lunsj mat. Brødskiver med frukt og grønt er «mer enn godt nok» og «langt rimeligere og mer praktisk».

Forskergruppen baserer sine anbefalinger på en studie av 164 elevers matpraksiser i et bygdesamfunn sør i Norge. 55 elever fikk gratis skolemat – brødskiver, frisk frukt og grønt – gjennom et helt skoleår. En kontrollgruppe på 109 elever hadde medbrakt mat. Det la grunnlaget for sammenligning og de fant signifikante forskjeller.

Elever med foreldre med lavt utdanningsnivå og lav sosioøkonomisk status fikk med gratis skolemat sunnere matvaner. Det hadde stor helseeffekt. I elevgruppen med høyt utdannede foreldre var forskjellene ikke særlig stor. Det ledet til konklusjonen; gratis skolemat virker sosialt utjevnende.

På dette grunnlaget oppfordret de politikerne til å ta stilling til om det skal skje en endring. I 90 år har skolenes mattilbud vært uendret.

Slike funn gir valgflesk. Jonas Gahr Støre var tidlig ute. Arbeiderpartiet har lenge hatt gratis skolemat på menyen, men «nå er det på tide at vi får dette til», sa han til NRK ytring 28. juli.

Artikkelen i Aftenposten er illustrert med et fotografi av knekkebrødspisende piker fra Bekkelaget skole i 1952. Det skoleåret kunne de kommunale beretningene berette at 56 prosent av Oslos skolebarn deltok i bespisningen.

Det er interessant å undersøke tallenes tale. De viser at oppslutningen ikke var særlig stor hverken på 1930-tallet da skolefrokost ble innført etter skolelege Carl Schiøtz’ anbefalinger, eller på 1950-tallet da ordningen kom i gang igjen etter krigen. Først da kommunen prøvde ut flere måltidsalternativer, økte oppslutningen. Ved de skolene som serverte melk, frukt og grønt til medbrakt niste, var oppslutningen for skoleåret 1958–59 hele 90 prosent, og 60 prosent ved skoler med full frokostservering.

Kommunen førte også tall over sine ansatte. De er mange, for samme skoleår 159 hvorav 120 i full- eller deltidsstillinger ved skolene. Bessa-damene som de ble kalt, sørget for serveringen, holde orden i spisesal og klasserom, vaske og rydde, og irettesatte sikkert urolige elever.

Tallenes tale er klar. De viser at å gi mat til mange trenger personell selv når måltidet består av noe så enkelt og praktisk som brødmat.

Å gi mat til mange trenger personell selv når måltidet består av noe så enkelt og praktisk som brødmat.

I løpet av 1950-tallet og til ordningen opphørte på begynnelsen av 1960-tallet, synker antall ansatte. Samtidig blir spørsmålet om hvem som har ansvaret for gjennomføringen stadig mer aktuell. Er det lærerne eller et eget skolematpersonell?

Et måltid er alltid mer enn bare maten. Det er steder der relasjoner skapes, opprettholdes, og vedlikeholdes. Det er en kjent sak blant sosiologer og kulturforskere at måltidet har en enorm sosialiserende kraft, men er også en kilde til konflikt, debatt og stridigheter. Det er maten- og måltidets janusansikt.

Dagens matpreferanser er ikke preget av likhet, men av forskjeller. De kan være kroppslige og fysiske, sosiale, etniske, etiske, religiøse og kulturelt funderte. Hvordan dette mangfoldet skal ivaretas, respekteres og snakkes om i en skolematsammenheng, har så langt ikke vært tema i det offentlige ordskiftet. I denne sammenheng er det grunn til å lede oppmerksomhet et annet sted, mot faget mat og helse.

Det er et kunnskaps- og ferdighetsfag der naturfagene og kulturfagene møtes. Elevene lærer matkompetanse i sosiale fellesskap under kyndig veiledning av kompetente lærere. Det bidrar til å skape forståelse for egne matpreferanser, respekt og toleranse for andres.

Mens politikere snakker varmt og engasjert for skolemat – hot or not – er det få som snakker om mat og helsefaget. Faget har stort potensial også i et skolematperspektiv. Her lærer barn og unge fellesskapets normer og verdier for gode matvaner ikke kun ved å mat, men ved å lage, gi, snakke og å være sammen om maten. Det har smitteeffekt også på de daglige måltidene i klasserom, spisesal og andre steder.

At norske skoler har et skolematproblem må selvsagt tas på alvor, men at matpakka er årsaken til problemet må diskuteres før den skrotes. Den har tross alt vært en følgesvenn i mer enn 60 år og kan like gjerne være utgangspunkt for det gode måltidet.

Sifo-forsker Annechen Bahr Bugge viser i en landsomfattende undersøkelse fra 2007 at 65 prosent av landets tenåringer var fornøyde med sine matpakker. De 11 prosentene som ga uttrykk for misnøyde, var kritiske til gjennomføringen. Det leder til spørsmål om fasiliteter og personell. Det gode måltidet består som kjent ikke bare av næringsmidler, men av omsorg og omtanke. Det er noe å ta med videre i debatten om den norske skolematen.


Inger Johanne Lyngø er kulturhistoriker og forsker på skolemat i et historisk perspektiv.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse