Annonse
18:34 - 11. august 2019

Var Weimarrepublikken født til å dø?

Det er utbredt enighet om at Weimarforfatningen har fått et ufortjent dårlig rykte.

Økonomisk krise: Arbeidsløse i Berlin leser stillingsannonser 1930 / 32. Foto: AKG / NTB scanpix
Annonse

I dag, 11. august, er det 100 år siden Weimarforfatningen ble vedtatt. Forfatningen tok sikte på å transformere Tyskland fra et autoritært monarki til en demokratisk republikk, men i stedet endte landet opp som en totalitær førerstat etter knappe 14 år. Weimarjubileet gir altså neppe grunn til å feire – slik tyskerne gjorde da Forbundsrepublikkens grunnlov fylte 70 år i mai. I stedet gir dette dobbeltjubileet anledning til noen refleksjoner over forholdet mellom stat, samfunn og grunnlov. For hvorfor endte det første tyske demokratiet i kaos og mørke mens forsøk nummer to er blitt en suksess? Skyldtes Weimars fall at forfatningen fra 1919 var en feilkonstruksjon?

Hvis vi først dveler nærmere ved forfatningens historiske kontekst, så er dens tilblivelse uløselig knyttet til en rekke kriseerfaringer. «Den europeiske krigen innebærer en voldelig historisk krise, begynnelsen på en ny epoke», bemerket Lenin allerede mot slutten av 1914. I Thomas Manns Doktor Faustus (1947) beretter fortellerpersonen om en følelse av at krigsutbruddet frembrakte en skumringstid for den borgerlige humanismen og at verden ville «tre inn i et nytt, ennå navnløst stjernetegn». Stemningen er i sin essens uttrykt i åpningssetningen av Paul Valérys essay «Den åndelige krisen» fra august 1919: «Nå vet vi, kulturfolkene, at vi er dødelige.» Denne dødeligheten var i løpet av krigen blitt konkret erfaring for to millioner tyske soldater. Både for dem som hadde opplevd krigens stålstormer i skyttergravene og for de der hjemme, skapte erfaringene med industrialisert krigføring en fornemmelse av at verden av i går ikke lenger var til.

Det var i ruinene av det bitre krigsnederlaget og den allmenne krisefornemmelsen at kampen om Tysklands fremtid sto. 9. november 1918, dager etter at matrosopprøret i Kiel hadde startet, abdiserte Keiser Wilhelm II. Samme dag, mens revolusjonen truet i Berlin, ble regjeringsmakten overdratt til sosialdemokraten Friedrich Ebert. Fra Riksdagens balkong proklamerte partifellen Philipp Scheidemann at en ny, tysk republikk var født, mens Spartakus-lederen Karl Liebknecht noe senere steg opp på et lasteplan og kunngjorde en sosialistisk republikk. Sosialdemokratene og sosialistene klarte allikevel å samle seg i en regjering – Folkerepresentantenes råd – ledet av Ebert. 30. november utlyste rådet valg til en grunnlovgivende nasjonalforsamling, noe arbeider- og soldatrådenes nasjonalkongress sluttet seg til i desember. I realiteten var dette en beslutning om landets styreform: Tyskland skulle være en demokratisk republikk, ikke en rådsrepublikk. Det førte til splittelse. Ved juletider forlot sosialistene regjeringen, og i januar fulgte det revolusjonære spartakistopprøret.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme
Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»