Annonse
13:59 - 20. august 2019

Thomas Krogh (1946–2019): Norge har mistet en av sine store idéhistorikere

Thomas Krogh leser «Karlson på taket» høyt for Ulf Rogde på 1970-tallet en gang. Foto: Privat
Annonse

Som professor i idéhistorie underviste, veiledet og inspirerte Thomas Krogh flere generasjoner studenter ved Universitetet i Oslo. Hans artikler og bøker viser en bredt orientert, kunnskapsrik og skarpsindig analytiker. Hans språkfølelse kom også til uttrykk i hans oversettelser, som ga oss hovedverk av filosofer som Hegel, Habermas og Marcuse til norsk.

Thomas Oscar Krogh ble født i Oslo den 4. november 1946, og vokste opp i Elisenbergveien på Frogner, og senere på Stabekk der foreldrene var lektorer i den videregående skolen. Faren Oscar Valdemar Krogh (1886–1961), var tyve år eldre enn moren og allerede seksti år da han ble far. Moren Thorbjørg (1906–1991) var norsklektor og leste korrektur på alle Thomas’ manuskripter helt til hun døde i 1991.

Lesningen sto sterkt i familien. Thomas var selv vidt belest innen skjønnlitteratur så vel som historie og filosofi. I klassen på Oslo Katedralskole var han kjent som en usedvanlig begavelse, og lynende intelligent, men også som et sosialt midtpunkt: han arrangerte «Thomas-festen» som ble et samlingspunkt for klassekameratene. Som filosofistudent ved Universitetet i Oslo ble han kjent for en egen evne til å ha overblikk over både klassiske og moderne teoriretninger samtidig som han var nyskapende i sin egen tenkning og tok del i sin generasjons radikalisme.

Småborgerlig rot. I 1968 var Krogh studentleder på Filosofisk institutt, og instituttleder Arne Næss kalte ham inn til alvorlig samtale. Vaskehjelpen hadde klaget over at studentene rotet for mye. «Krogh sa det var småborgerlig», fortalte Næss senere til Dagbladet. «Rot var småborgerlig. Men det sa han heldigvis om AKP også.» Thomas var kritisk til AKP, men interessert i Marx, og leverte sin magisteravhandling om nettopp Kant og Marx i 1971. (Sissel Myklebust har pekt på likheten mellom Krogh og «Johan Corneliussen» i Dag Solstads Genanse og verdighet, en suveren filosof som også arbeider med Kant og Marx). Doktorgraden leverte han i 1983 med avhandlingen Transcendental affinitet, om Kants filosofi.

Som foreleser hadde han sin største styrke. Forelesningene hans var pregnante, med et vell av kunnskaper og innsikter samtidig som han vurderte, satte i perspektiv og kontekst underveis. Han var ikke en foreleser som appellerte til følelsene, og kunne ikke fordra forelesere som gjorde det. Han ønsket ikke å være populær, og var alltid skeptisk til populære fenomen, for ikke å snakke om populistisk politikk, som han var helt allergisk overfor. Men hans forelesningsrekker åpnet helt nye områder for studentene, og var alltid på høyden av sine tema. Man kom tett på internasjonale fagdebatter i samtiden gjennom Thomas, gjerne før noen andre i Norge var kjent med dem. Forelesningene hans kunne blitt bøker, strukturen var gjennomtenkt, materien utarbeidet og skrevet, fremlagt i muntlig form, et nytt kapittel hver gang. Men han utga dem ikke. Han mente at bøker måtte ha en langt høyere standard, selv om forelesningene holdt et meget høyt nivå. Jeg tror det var en feilvurdering, hans tekster ville iblant tjent på en litt lettere stil. Ikke for ingenting ble en av hans tekster om Habermas gjengitt som føljetong i «Dusteforbundet» under overskriften «Habermasiana», hvor Darwin P. Erlandsen frydet seg over å gjengi utdrag om «Piagets genetiske epistemologi» eller «den diskursive tenknings alternativløshet.»

Han ønsket ikke å være populær

Nådeløs og begeistret. Men Thomas var pedagogisk og kunne gi nye innsikter som aha-opplevelser. Hans avsløringer av mangel på logisk sammenheng var nådeløs. I en anmeldelse av Peter Wessel Zapffes avhandling Om det tragiske, viste han en selvmotsigelse og logisk brist hos Zapffe: den tragiske erkjennelse av at det ikke finnes noen Gud og at livet og universet ikke har noen dypere mening kunne jo ikke være noen allmenn erkjennelse, for da forutsatte man nettopp eksistensen av en allmenn fornuft som var nettopp den man ikke lenger trodde på. «Hvis ens egen grunnopplevelse ikke deles av andre, får man enten gi opp at det er en allment grunnleggende opplevelse eller oppfatte seg selv som et privilegert individ. Det er ingen grunn til å prøve å få med begge poengene ved å beskrive resten av menneskeheten som om de skulle utgjøre persongalleriet i Vildanden

Som veileder var han utålmodig, men begeistret når man var på rett spor. Og om tekstene ble godtatt, ja da kunne man være sikker på at de var gode nok.

Da brikkene falt på plass. Bøkene hans var mye mer kompakte enn forelesningene, fulle av lødig stoff og med kommentarer til flere parallelle debatter på ulike nivå. Boken Empirisme og kapitalisme. Britisk filosofi fra Hobbes til Hume utkom på Gyldendal i 1978, og er en rik kilde til å forstå hovedskikkelser i britisk tankeliv. Han ble en kjenner av Frankfurterskolens filosofer, og skrev den første bok om dem på norsk, Fra Frankfurt til Hollywood. Han hadde også en varig interesse for Freuds plass i det 20. århundrets idéhistorie. Hans engelskspråklige bok Technology and Rationality drøfter teknologidebattene hos Gehlen, Sartre, Habermas og Luhmann. Virkelighetens tid fra 2006 knytter an til fenomenologien fra Husserl og argumenterer for at vårt begrep om tid ikke kan løsrives fra vår opplevelse av den.

Han leverte regelmessige bidrag i tidsskrift som Agora, Arr og Historisk Tidsskrift. Sentralt sto bidragene til forståelse av idéhistoriefagets metode og egenart, som han forankret i Cambridge-skolens program slik det var utmeislet av Quentin Skinner, J.G.A. Pocock m.fl. «Da jeg leste Skinner, falt alle brikkene på plass», sa han en gang, og slik ble det for flere av oss han foreleste for også. Han var nok den første i Norge som forsto hvilken enorm betydning Skinner og hans kollegers forskning har for historiefagene og for politisk teori. De ga en helt ny forståelse av det gamle begrepet om frihet med forankring i romerretten, noe som endret hele vår oppfatning av Vestens «liberale tradisjon». Thomas erklærte at selv om humanister sjelden oppdager noe helt nytt, måtte dette kunne kalles en nyoppdagelse, «av samme art som når en arkeolog oppdager fossilet av et stort dyr». Dette ble hans hovedanliggende som forsker fra tidlig 90-tall og til hans død. Thomas hadde flere forskningsopphold i Cambridge, han reiste gjerne hver vinter, og han hadde sin del av æren for at Quentin Skinner fikk et æresprofessorat ved UiO i 2011.

Privat lyttet Thomas til klassisk musikk og jazz, særlig bebop, med John Coltrane som favoritten. Han var glad i fotball og var en trofast Manchester United-supporter. Da Thomas Krogh døde etter et kort sykeleie den 30. juli, mistet vi et levende åndsmenneske og en kritisk intellektuell.

Håvard Friis Nilsen.

Førsteamanuensis, HIOF

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»