Annonse
08:38 - 29. august 2019

Populistens tankefeil

Vi orker ikke bompengemasets forblindelser. Vis hvem som bestemmer, skriver Freddy Fjellheim.

Partilederdebatten på friluftsscenen i Arendal handlet det ikke lenger om barns fremtid, men om hvilken politiker som var best til å spille politiker. Foto: Jørgen Braastad/VG/NTB scanpix
Annonse

Partilederdebatten i Arendal dette året er noe av det pinligste jeg har sett av politiske programmer. NRK hadde igjen sjansen til å vise at institusjonen er på høyde med kunnskapene om de ekstreme ødeleggelsene som herjer med mennesker og klode. Men nei. Den populistiske seremonimesteren inviterte folk til å stemme frem enkeltsaker, og så ble de flaue politikerne satt til å opptre som konkurrerende sirkushester. Konseptet ga oss den ene heseblesende gampen etter den andre i nærbilde, som når amatørskuespillere ikke får øve inn replikkene, men må ty til underlegen improvisasjon. På friluftsscenen i Arendal handlet det ikke lenger om barns fremtid, men om hvilken politiker som var best til å spille politiker.

Så lenge NRK og andre massemediene stjeler definisjonsmakt fra den politiske diskusjonen, blir det norske demokratiet snart til en populistisk parodi slik vi ser det i Danmark, Italia, Ungarn, Storbritannia og USA. Er det på tide å forberede en ny lovgivning som forbyr presse og mediene å utnytte demokratiet i kommersielt henseende for å score på seer/leser-ratingen? Hva med et saklighetspåbud? Bør de politiske lokalpartiene i klimaoveropphetingens tid sørge for å rekruttere kandidater med en selvstendig personlighet, altså slike som nekter å la seg dupere av medierådgivere og billige talepunkter? Slagferdighet er vidunderlig, men blir parodisk om den kommer på bestilling hvert tredje minutt. De halvgode stand-up-politikerne vi ser i de gjennomregisserte tv-forestillingene tyder på at mange av de politiske lederne har gitt opp alt som heter lederansvar.

Hva med et saklighetspåbud?

Annerledes er det ikke mulig å tolke det faktum at de færreste av partilederne klarte å fravriste NRK sitt avleggse og fremtidsfiendtlige programkonsept. Sultkatastrofer er på vei til generasjonen av unge folk fordi jordkloden ikke tåler superhurtige temperaturstigninger. Er det nok til å kommunisere i andre formater? Sykdomsepidemiene kan hvert øyeblikk bryte ut fordi de naturhistoriske omveltningene gir grobunn for nye og ukjente sykdommer, for ikke å snakke om sykdommer vi trodde var utryddet. FNs klimapanel påviser at avviklingen av sosiale og naturlige livsformer rammer oss med gigantisk styrke. Arktis smelter. Amazonas rammes av det som burde kalles en verdensbrann, mens det i Rocky Mountains regner mikroplast. Dette er ikke «nyheter», men vitenskapelige fakta. Det er ikke «negativitet», men fysiske realiteter.

Problemet på kulturelt nivå har blant annet forfatteren Erland Kiøsterud beskrevet, nemlig tapet av «de store fortellingene». Altså fortellingene fra Athen og Roma, og fra tusenårsgamle religiøse skrifter som er breddfulle av visdom og metoder for å gjøre oss medskapende i sosiale organismer.

Politisk saklighet trenger ikke bare henvise til statistikker, men kan opplyses med en annen form for perspektivering. Det er i dette området tankefeilen kommer til syne. Når politikerne griper ordet jager de i flokk mot en fiktiv «fremtid». Hverken stunt-politikken eller sakspolitikken har i så måte mer enn fire år å tilby. Fremtiden vår unge generasjon vil falle inn i handler om bunnsolide vitenskapelige prognoser på 10-20-30 år og en verdensomspennende kamp for livet og sivilisasjonen. Denne tenkemåten må vi raskest mulig lære hverandre for å gjøre kloke valg. Da skal vi først et par nivåer opp:

Hverken stunt-politikken eller sakspolitikken har mer enn fire år å tilby.

Å tenke og sanse innenfor slike tidskategorier innebærer at neste generasjons politikere kjenner til de greske tragediene for å forstå (menneske) naturens og samfunnets potensial for voldsomme omslag og forløp. De må ha kunnskaper om Gilgamesj-eposet og Bibelens syndeflodsfortelling for å oppdage at forsøket på å redde ville dyr og planter fra artsdøden utgjør et historisk realitetsnivå. De må vite hvordan begrepet «visjon» kan forstås ved å lese Vergils Æneiden. For å meditere over hvor livgivende spiritualitet er for mennesket kunne de lese om skriftene fra dem som en gang flyktet fra en annen rabiat sivilisasjon, de såkalte ørkenmødrene- og fedrene. Flinke folk kan lære å veve kunnskap og spirit fra skrifttradisjonen inn i sin sakstale og slik påvirke seg selv og andre.

Erfaringslitteraturen tilhører en langsom kulturell økologi som hjelper oss å skille skitt fra kanel i hverdagene. Poenget er ikke gold dannelse eller sitatvennlig visdom, men tilstedeværelse i språket. Med innsiktene fra erfaringstradisjonene får språk og tenkemåter fremtidskraft.

Poenget er ikke gold dannelse eller sitatvennlig visdom

Så må vi raskt flere nivåer ned igjen:

Den populistiske tankefeilen jeg prøver å beskrive er en form for mental splittelse som forveksler fremtid med fortid og fortid med glemsel. Et aktuelt eksempel er sviket Norge og kobbelet av oljeministre har begått overfor oljearbeiderne i Nordsjøen. I minst to tiår har klimavitenskapen indikert at velstandslandet må omstille oljeindustrien og skape nye former for arbeid og energiutvinning. I stedet har ulike regjeringer økt oljeproduksjonen og utslippene. Dette er en svær politisk skandale som ikke vil gå upåaktet hen. I to generasjoner har sentrale politikere oppfylt det som er tankefeilens språklige tragedie: Etter å ha latt oljeindustriens dyktige fagfolk i stikken, gjennom industripolitisk tafatthet og fantasiløshet, fremstår dagens uttalelser om å beskytte oljearbeiderne og oljeindustrien som hykleri. Viktigere: Her ser vi forsinkelsens tankefeil i klartekst. Fordi ledende politikere ikke har forstått feilen som ble begått ved å øke oljeutvinningen over så lang tid, vil de fortsette å fornekte at dette stadig kan være en ødeleggende feiltagelse.

Stilt overfor beslutningsalternativer som ikke noe demokrati har utprøvd, fremstår de politiske lederne som gisler på fjernsynsscenen. De opptrer på en mediearena der de åpenbart ikke kjenner seg hjemme. Følgelig bør de heller ikke falby sin hjemløshet. Vis hvem som bestemmer. Først når folkevalgte får gjøre opp diskusjonene seg imellom, med pågående innblandinger fra forskning og sivilsamfunn, blir det mulig å redde og videreutvikle det norske demokratiet.

I denne dramatiske og mulighetssvangre tiden har en klarsynt Kassandra blitt frigjort i millioner av unge og våkne mennesker uten sannhetskomplekser. Besteforeldrene henger på. Vi som flyter rundt i middelklassen må se å pelle oss opp av fritidsbassengene og slutte rekkene bak de unge pionerene.

Kanskje på tide å fylle gatene med folketog i Norge også?

Freddy Fjellheim.

Forfatter og kritiker

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse