Annonse
00:00 - 23. august 2019

Misjonærer i hvit frakk

Ottosen må forstå at en legetime ikke er legens forum for å presentere egne personlige politiske eller religiøse standpunkt ovenfor en pasient.

Annonse

Det er skremmende hvis helsepersonell ikke kan mene noe annet om kjønn enn stortingsflertallet, skriver Espen Ottosen i Morgenbladet. Jeg vil snarere si: Det er skremmende hvis helsepersonell ikke klarer å legge bort sine religiøse dogmer i møte med en pasient. 

Når jeg oppsøker helsevesenet forventer jeg å møtes med respekt. Hva legen min tror på eller mener om transpersoner, bør ikke ha noe med behandlingen av meg å gjøre. Og om jeg forteller at jeg foretrekker å omtales som henne/hun, så forventer jeg også at legen følger dette ønsket, uavhengig av hva vedkommende egentlig selv måtte mene.

Den samme respekten forventer jeg av foreleserne mine, medstudenter, kollegaer og andre jeg møter i løpet av hverdagen min. Jeg forventer ikke at alle ut av det blå forstår hva som er mitt foretrukne pronomen, men når jeg forteller dem det, forventer jeg at det blir respektert.

Når jeg oppsøker legen min oppsøker jeg en fagperson, ikke et kristent menneske med legeutdanning. Hen er der for å hjelpe meg med det jeg trenger hjelp til. Hva hen tror, hva hen gjør på søndagsformiddagene, er ikke noe jeg bør trenge å ta stilling til.

Espen Ottosen skriver at ytringer ikke kan gjøre stor skade, at man må respektere at andre mennesker tenker annerledes. Og det er jeg helt enig i, men også Ottosen må forstå at en legetime ikke er legens forum for å presentere egne personlige politiske eller religiøse standpunkt ovenfor en pasient. Legen må skrive så mange kronikker hen orker, hen må gjerne delta i debatter, diskutere rundt middagsbordet. Men i møte med meg er hen en lege og skal ivareta meg som pasient.

Og Espen Ottosen må få hodet sitt ut av transpersoners underbukser. Dette handler ikke om hva transpersoner har mellom bena. Det handler om profesjonalitet, forum, det handler om tid og sted, og om at legens religiøse tro er fullstendig irrelevant i møte med pasienter.

Dette gjelder ikke bare transpersoner. En skilt kvinne må kunne gå til legen sin, uten å frykte for at legen skal fortelle hva han synes om skilte kvinner. En homofil mann må kunne gå til legen sin uten å få leksjon i hva bibelen synes om homofile menn.

Konsekvensene av det Ottosen åpenbart ikke forstår, kan potensielt være ganske alvorlige. Man vet allerede at mange transpersoner kvier seg for å oppsøke helsevesenet, og man vet at mange som oppsøker helsevesenet har negative opplevelser. Det siste man trenger er at den terskelen skal heves, fordi en privilegert høyt utdannet lege, krever å få bruke arbeidsplassen som misjonsarena.

 Jeg lurer på om Ottosen hadde vært like åpen for debatt, om han gikk til sin lege med sine vansker og problemer, for så å bli møtt med den ateistiske legens private gjerne negative holdninger til kristne. Jeg ser for meg at Ottosen da hadde skrevet nok en kronikk i nok en avis, om hvordan kristne trakasseres for sine meninger.
 

Karoline Skarstein

Sosiologistudent og transperson

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»