Annonse
00:00 - 30. august 2019

Hvem skal betale for mangfoldet, spør Adriana Margareta Dancus.

Hvem skal betale for mangfoldet, spør Adriana Margareta Dancus.

Annonse

Norsk filminstitutt slår seg på brystet med at kvinneandelen har gått opp i norsk film og dermed skal det være håp for andre underrepresenterte grupper som samer og homofile. Spørsmålet er imidlertid om det er støtteordninger og politikk eller kvinnene selv som sørger for dette lysglimtet i mangfoldets fravær.

En ny rapport bestilt av Norskfilminstitutt (NFI) har slått fast at etniske og seksuelle minoriteter ikke er tilstrekkelig representert i norsk film. Samtidig viser NFI til at andelen kvinnelige regissører, manusforfattere og produsenter har økt betraktelig de siste årene. Dette skyldes ifølge NFI systematisk og metodisk arbeid over tid og nå skal lignende metoder brukes for å styrke mangfoldet i norsk film. Kvinnesatsingen til NFI skal sikkert ha sin del av æren for at kvinneandelen har økt over tid, men først og fremst skyldes det kvinnenes banebrytende egeninnsats og dristige valg.

I en mannsdominert filmbransje er kvinnene klart overrepresentert blant regissører som bruker seg selv og sine nærmeste foran kameraet på 2000-tallet. Fordi de tør å være personlige, lager disse kvinnene nyskapende filmer som gjør en forskjell. Noen eksempler er Margreth Olins Kroppen min (2002), Ellen-Astri Lundby Min mors hemmelighet (2009), Anne Haugsgjerds Opp og ned er alt abstrakt … sa pappa (2014), Solveig Melkeraaens Flink pike (2014), Unni Straumes remake.me (2014) og Aslaug Holms Brødre (2015).

I boken min Exposing Vulnerability: Self-Mediation in Scandinavian Films by Women viser jeg hvordan slike filmer tar opp samfunnsrelevante spørsmål som kroppspress, psykiske lidelser, tap, sorg, og rasetenkning. Filmene har en eksperimenterende form som utvisker grensene mellom liv og kunst, det iscenesatte og det spontane. De setter spørsmålstegn ved etablerte ideer og samfunnsnormer. I tillegg tvinger de publikum til å reflektere over sin egen rolle som forbrukere av andres sårbarhet. Disse filmene tar vi med oss også når vi forlater kinosalen eller slår av skjermen.

For deres mot til å tøye grenser blir de ovennevnte kvinnelige regissørene lagt merke til. De deltar med sine filmer på filmfestivaler i Norge og i utlandet og får prestisjetunge priser og omtaler. Mottagelsen tyder på at de treffer en nerve hos folk med ulike bakgrunn: Nordboere og verdensboere, kvinner og menn, voksne og unge. Til tross for deres appell betegnes fortsatt disse filmene som «smale». Men hverken tematikken eller filmspråket valgt er smale. Det som derimot er smalt, er budsjettene disse filmene er laget på, ofte en brøkdel av det mannlige filmskapere bruker.

Når en kvinnelig filmskaper setter seg selv og sine foran kameraet, blir det fort mye gratis jobbing både foran og bak kameraet, ved klippebordet og under lanseringen. De økonomiske gevinstene i etterkant er dessuten beskjedne sammenlignet med den personlige prisen filmskaperen betaler for å filme seg selv og sine på sitt mest sårbare.

Må kvinner jobbe mer gratis for å kunne lage film i Norge? Burde ikke den personlige innsatsen, samfunnsrelevansen og den kunstneriske kvaliteten til disse filmene gi uttelling i støttesystemet, representert av filmbyråkrater og filmkonsulenter ved NFI? Eller skal regningen for slike produksjoner fortsatt skyves over på kvinnelige regissører og andre etniske og seksuelle minoriteter? Mangfold er ikke smalt. Mangfold er en spydspiss for å oppnå kvalitetsheving i film så vel som andre kunstformer, og det burde også reflekteres i budsjettene.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse