Annonse
13:54 - 03. september 2019

Helten som også var skurk

Egil Reichborn-Kjennerud var frontkjemper, nazistisk sabotør og dommer i Quislings nazistiske Høyesterett. Hvordan kan en slik mann får plass blant jussens helter? 

Egil Reichborn-Kjennerud var i manges øyne en inkarnert illgjerningsmann. Han hadde sentrale posisjoner for Nasjonal Samling under okkupasjonen, blant annet var han dommer i okkupasjonstidens Høyesterett. Hvordan kan han da betraktes som en av jussens helter? Foto: NTB scanpix
Annonse

Denne gangen skal det handle om en norsk jurist de fleste i utgangspunktet vil regne som en skurk på historiens scene. Den norske advokaten og dommeren Egil Reichborn-Kjennerud er en annerledes og komplisert juridisk helt. Han var frontkjemper, nazistisk sabotør og dommer i Quislings nazistiske Høyesterett, men risikerte livet for rettsstaten da Terboven begynte å bestille justismord fra norske dommere.

Jussens helter

Hans Petter Graver presenterer tolv jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav. Tekstene kan leses i fullversjon på Juridika Innsikt.

Egil Reichborn-Kjennerud var i manges øyne en inkarnert illgjerningsmann. Han hadde sentrale posisjoner for Nasjonal Samling under okkupasjonen, blant annet var han dommer i okkupasjonstidens Høyesterett, dommer i flere særdomstoler og han ledet arbeidet med nazifiseringen av norsk idrett i begynnelsen av okkupasjonen. Han var fra november 1942 leder for likvidasjonsstyret som administrerte all inndratt formue fra norske jøder og motstandsfolk. På den måten bidro han til at alle spor etter jødene i Norge skulle slettes etter at de var deportert til Auschwitz. Deres eiendeler skulle spres for vinden og inntektene inndras til fordel for nazistene.

Hvordan kan en slik mann få en plass blant jussens helter? En mann som stilte sine juridiske kunnskaper til tjeneste for landssvikere og kuppmakere, og som lot et juridisk kontor tjene som skalkeskjul for sabotasje og terror. Denne minst tenkelige helten for jussen forsvarte dommernes uavhengighet da han bokstavelig talt med pistol mot hodet nektet å rette seg etter Quislings og NS-ministrene Riisnæs og Lies krav om å dømme politifullmektig Eilifsen til døden i en særdomstol.

Hvordan kan en slik mann få en plass blant jussens helter?

Særdomstolene var blodige tribunaler opprettet av Quisling under krigen. Den første særdomstolen ble nedsatt for å behandle saken mot politifullmektig Eilifsen. Gunnar Eilifsen var ansatt ved sivilavdelingen ved Oslo politikammer. Den 9. august 1943 fikk han ordre om å avgi fem mann til statspolitiet for å arrestere tre jenter som hadde unndratt seg arbeidstjeneste. Eilifsen kalte beordringen tilbake etter klager fra politifolkene som fikk ordren. Kort tid etter ble Eilifsen arrestert og tiltalt for ordrenekt.

Tyskerne hadde lenge vært misfornøyd med det norske politiet. Selv om mange politifolk hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling hadde tyskerne flere ganger registrert at store deler av politistyrken var fiendtlig innstilt. I tillegg var stemningen nervøs på grunn av krigssituasjonen som hadde vent seg mot Tyskland. Rikskommissær Terboven forlangte at Eilifsen ble dømt til døden for å sette skrekk i politiet og tvinge dem til lydighet.

Oppfyllelse av Terbovens krav var ikke bare enkelt. Eilifsen hadde ikke begått noen forbrytelse som kunne straffes med døden etter norsk lov. Det var lite tenkelig at noen vanlig norsk domstol ville dømme Eilifsen til døden. For å kunne avsi dødsdom var det nødvendig med en ny lov som kunne gi hjemmel for både særdomstol og dødsstraff. Skulle loven kunne brukes på Eilifsen måtte den gis tilbakevirkende kraft. En slik lov ville bryte med rettssikkerheten på det groveste, og det var derfor nesten umulig å få noen, selv blant NS-medlemmene i departementet, til å skrive en slik lov. Til slutt måtte ekspedisjonssjef Georg Hasle skrive loven selv sammen med justisminister Sverre Riisnæs. Hasle unnslapp så vidt dødsstraffen under rettsoppgjøret.

Rettsforhandlingene i særdomstolen mot Eilifsen ble holdt en søndag i Høyesteretts lokaler. Dommere var, ved siden av Reichborn Kjennerud, politigeneral Karl A. Marthinsen og sjefen for ordenspolitiet Egil Olbjørn. Forhandlingene ble gjennomført som en ordentlig prosess med full bevisførsel. Eilifsen hadde Albert Wiesener som forsvarer, en advokat med bred erfaring fra de tyske krigsrettene. Bevisene gikk i favør av Eilifsen, og da retten tok middagspause sendte Reichborn-Kjennerud aktor av sted til Jonas Lie for å få ham til å trekke saken.

Lie trakk ikke saken. Tvert imot, da retten ble satt igjen troppet både Lie og Riisnæs opp og forlangte at forhandlingene fortsatte, samtidig som de la press på dommerne for å få dem til å avsi dødsdom. Begge ministrene var meget oppbrakt over at saken ikke for lengst var pådømt. Reichborn-Kjennerud innvendte at han ikke ville ha noen diskusjon om domsresultatet. Det var en sak for dommerne.

Da dommerne trakk seg tilbake til rådslagning sa Marthinsen at hvis Eilifsen ikke ble dømt ville tyskerne overta saken og Eilifsen bli skutt. Dommerne var derfor enige om at saken måtte ende med fellende dom. Reichborn-Kjennerud mente at de på denne måten kunne redde Eilifsen fra døden. Han sa at Eilifsen ikke kunne dømmes etter den nye loven, men at han kunne dømmes etter bestemmelsen om ordrenekt som allerede fantes i loven. Maksimumsstraffen etter denne bestemmelsen var 10 år i fengsel. Reichborn-Kjennerud mente fire år kunne være passende. Olbjørn var enig med Reichborn-Kjennerud, men Marthinsen gikk inn for dødsstraff.

Reichborn-Kjennerud mente at de på denne måten kunne redde Eilifsen fra døden.

Da dommen var ferdigskrevet, gikk dommerne over til Politidepartementet for å få Lies stadfestelse på dommen. Etter den nye loven skulle nemlig dommer avsagt av særdomstolene stadfestes av politidepartementets sjef.

Da Lie og Riisnæs fikk vite resultat, ble de begge rasende og begynte å bruke munn på Reichborn-Kjennerud og Olbjørn. Eilifsen ville uansett ikke bli reddet, sa de. Tyskerne truet også med andre represalier. Lie sa at det var sikkert at tyskerne ikke bare ville skyte Eilifsen, men også Reichborn-Kjennerud og Olbjørn i tillegg til 15 andre politimenn. Lie truet med at tyskerne ville sette hele det norske politi utenfor og innføre militærdiktatur. Reichborn-Kjennerud og Olbjørn sto imot presset. Riisnæs og Lie ble mer og mer desperate, og bearbeidet Olbjørn og Reichborn-Kjennerud dels sammen og dels enkeltvis. Det varte i flere timer utover kvelden.

Det som endelig avgjorde saken var at Marthinsen kom inn og tok telefonen for å ringe til det tyske politi. Det fikk Olbjørn til å gi seg. Dermed var det flertall blant dommerne for å dømme Eilifsen til døden, og dom ble avsagt mot Reichborn-Kjenneruds stemme. Reichborn-Kjennerud ble meget forbauset og skuffet over at Olbjørn ga etter for påtrykket, da de hadde vært enige om at de ikke under noen omstendighet skulle gå med på dødsdom.

Dommerne var blitt lovet at Quisling ville benåde Eilifsen. Etter å ha konferert med Terboven avslo Quisling søknaden om benådning og Eilifsen ble skutt neste dag. «Tror De at jeg vil prute med Dem», skal Terboven ha sagt da Quisling tok opp spørsmålet om benådning med ham. Quisling ble dømt for drap for dette.

Etter å ha konferert med Terboven avslo Quisling søknaden om benådning og Eilifsen ble skutt neste dag.

Dommen mot Eilifsen satte en voldsom støkk i det norske samfunnet og langt inn i NS egne kretser. Saken vakte ifølge Quislings egen regjeringssekretær Finn Thrana «stor oppstandelse og forferdelse, (og) flere meldte seg ut som medlemmer». Riisnæs selv var en brukket mann etter dette, plaget av mareritt og nerver.

Egil Reichborn-Kjennerud ble født i 1903 i Kristiansand, som sønn av to tannleger. Han hadde en eldre bror og en yngre søster og vokste opp i gode økonomiske kår. Reichborn-Kjennerud var godt intellektuelt og fysisk utrustet, han tok en god utdannelse og var en aktiv og fremgangsrik idrettsmann, norgesmester i 30 km temporitt på sykkel i 1926. Han var også et følelsesmenneske med en skjør psyke. Han blir beskrevet som godlynt, vennesæl, følsom og nærtagende.

Har Reichborn-Kjenneruds opptreden i Eilifsensaken noe å fortelle oss i dag? Mange av dem som meldte seg til tjeneste for NS sa at de mente at dette var til det beste for Norge under den tyske okkupasjonen. De mente at de ved å stille seg til disposisjon hindret kaos med sammenbrudd av administrasjonen, eller at tyskerne overtok administrasjonen av landet. Argumentasjonen til dem som gikk inn for å skyte Eilifsen var også at hensikten tjener middelet. Dette er en farlig tenkemåte.

Autoritære makthavere spiller bevisst på å gjøre folk medskyldige i overgrep ved å stille dem overfor djevelens alternativ, slik Terboven spilte på Quisling og hans folk. Ved å henrette Eilifsen etter et klart brudd på alle rettsprinsipper tok NS-regimet et avgjørende skritt ut i rettsløsheten som det ikke var noen vei tilbake fra. Året før hadde det arrestert jødene, nå hadde det pervertert rettsapparatets grunnleggende institusjoner.

Nå var det ikke lenger annet enn en flat slette mellom NS-styret og ondskapens avgrunn. Situasjonen er et skoleeksempel på Hannah Arendts advarsel om at den som velger det minste onde raskt glemmer at det er et onde man har valgt, og dermed havner som ondskapens tjener.

Reichborn-Kjenneruds nei viser at det er mulig å sette en grense selv langt ned på skråplanet. Vi har også andre eksempler på at dette er mulig. Enkelte av deltagerne i SS innsatsgrupper i Polen og Sovjetunionen nektet å være med på å drepe sivile da SS og Wehrmacht drev med sin etniske rensing og utryddelse av Øst-Europas jødiske befolkning. Undertrykkende makthavere er avhengige av medløpere. De kan bare stanses ved at folk slutter å løpe med. Det er vanskelig og krever mot. Men det er mulig. Her er Reichborn-Kjennerud både et vitne og en inspirasjon.

Helter er ikke svarte eller hvite. Det at en person forsvarer rettsstaten betyr ikke at vedkommende er en helgen. At en person svikter i det øyeblikket som gjelder, betyr heller ikke at vedkommende er ond eller en dårlig person. Helter er vanlige mennesker, med vanlige menneskers styrke og svakheter. For å anerkjenne deres innsats, må vi se bort fra svakhetene. I noen tilfeller er det vanskeligere enn i andre. 

Hans Petter Graver

Professor UiO og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse