Annonse
13:53 - 09. august 2019

Feige i møte med forandring

Kriminaliseringen av rusbrukere er ikke primært motivert av et ønske om å verne folkehelsen, men en frykt for det som er annerledes.

Alternative rusmidler: Vi har valgt å straffe brukere av cannabis og LSD, ikke fordi vi har dokumentasjon for at disse vil føre til større sosiale problemer enn alkohol og nikotin, men fordi bruk av disse rusmidlene avviker fra det vi anser som normalt. Bildet er fra da cannabis ble legalisert i Canada, 17. oktober i fjor. Foto: Bloomberg / Getty Images
Annonse

Samfunnet vårt har en lang historie med å straffeforfølge og/eller støte ut sosiale avvikere, enten det var religiøse minoriteter, pornografer, mennesker med mentale lidelser, fritenkere eller homofile. Man har gjennom tidene anvendt ulike type argumenter for denne praksisen, være seg å verne om folkehelsen, samfunnsmoralen eller religiøse forordninger. Kriminaliseringen av personer som bruker alternative rusmidler føyer seg til denne rekken av eksempler på diskriminering og stigmatisering av sosialt avvik.

Vi er blitt opplært til å tenke at rus er et samfunnsproblem, mens de øvrige eksemplene skyldes at man var forblindet av religion, ideologi eller regressive holdninger. Et slikt syn vitner imidlertid om både historisk eksepsjonalisme og historisk blindhet. Da Sokrates ble dømt til døden ved giftkjeksekstrakt for å, blant annet, «forderve ungdommen», anså nok både anklagerne og de som dømte ham at han utgjorde et betydelig samfunnsproblem, i hvert fall stort nok til at han måtte dø.

Slik anklagerne så det, utgjorde de avvikende ideene og holdningene Sokrates sto for en trussel mot samfunnsordenen, som kunne svekke stabiliteten i det athenske samfunnet, og forvolde stor skade på velværet til athenske borgere. Det var derfor i samfunnets interesse at Sokrates måtte bøte med livet for sine ideer og handlinger. Tilsvarende er det i dag grupper som frykter at å tillate bruk av alternative rusmidler vil lede til økt bruk og økning av sosiale problemer. Dette baseres ikke på det vi har av tilgjengelig forskning, som både indikerer at straffetrussel i liten grad påvirker bruk, og viser at det ikke er en sammenheng mellom lovligheten av ulike rusmidler og deres skadepotensial. Vi har valgt å straffe brukere av cannabis og LSD, ikke fordi vi har dokumentasjon på at disse vil føre til større sosiale problemer enn alkohol og nikotin, men fordi bruk av disse rusmidlene avviker fra det vi anser som normalt, noe som gjør at vi fort tenker at det må være farlig. Kriminaliseringen bidrar videre til å forsterke dette feilaktige inntrykket.

For øvrig dukker argumentet om å beskytte ungdommen mot skadelig påvirkning gjentatte ganger opp for å forsvare kriminaliseringen av sosialt avvik. Vi ser det i vår tids rusdebatt som et argument for fortsatt kriminalisering og forbud, og da straffelovrådet av 1953 skulle vurdere oppheving av straffetrusselen mot homofili – straffelovens § 213 – anførte de at «Av hensyn til denne mulighet [for å bli forført til homoseksualitet] er det nødvendig å beskytte unge personer mot homoseksuell påvirkning» (Skeivt Arkiv). Her lente rådet seg på en vurdering av en av landets mest anerkjente psykiatere, dr.med. Ørnulv Ødegård, som uttalte følgende:

«Fra psykiatrisk synspunkt må det være av vesentlig betydning at barn og ungdom

beskyttes mot homoseksuell påvirkning, ikke ut ifra noen sikker overbevisning om at slik

påvirkning er noen hovedårsak til homoseksualitet, men fordi sannsynligheten er så vidt

stor at man ikke har rett til å overse den.»

Rådet gikk likevel inn for opphevelse av straffelovens § 213, i stor grad basert på reservasjoner mot å straffe mennesker for sykdom. Det tok 20 år før Stortinget vedtok å avkriminalisere homofili, og i 2019 – nesten 40 år etter at § 213 ble opphevet – gikk politiet ut med en unnskyldning for sin behandling av homofile.

Sett med moderne øyne er det ikke overraskende at de sosiale problemene Øvergård og medlemmene av rådet fryktet ikke fant sted. Selv om få ble straffet etter § 213, måtte homofile i mellomtiden likevel skjule seg, for det var også straffbart å offentlig kunngjøre sammenkomster beregnet på tilslutning av homofile. Offentlige toaletter ble derfor brukt som møteplass, og politiet sendte patruljer for å bryte opp dem som samlet seg her. Dette for å motvirke de innbilte sosiale problemene slik aktivitet kunne medføre. Av samme grunner må mange festivalgjengere i dag finne seg i å bli luktet på av spesialtrente hunder, eller bli lyst inn i øynene for å avdekke mulig bruk av andre rusmidler enn de sosialt aksepterte.

Idet jeg trekker denne parallellen, er det ikke for å sette et likhetstegn mellom folks rett til å ruse seg og retten til å elske hvem du vil. Denne saken handler imidlertid ikke om folks rettigheter, men hvordan vi som samfunn imøtegår sosialt avvik, og hvordan vi forsøker å rettferdiggjøre de sanksjoner vi utsetter dem som vi til enhver tid regner som sosiale avvikere. Historien lærer oss hvordan vi gjennom tidene har hatt de beste intensjoner for vår forfølgelse av dem vi oppfatter som annerledes, og at vi må være ydmyke for muligheten for at vi også nå er i samme situasjon.

Interessant nok er det nå snart 20 år siden straffelovkommisjonen av 2002 foreslo å avkriminalisere rusbruk. I mellomtiden har de som bruker alternative rusmidler fått en tydeligere stemme i samfunnsdebatten, på samme måte som homofile fikk en tydeligere stemme i det norske samfunnet mellom 1953 og 1972, da § 213 ble opphevet. Forhåpentligvis tar det ikke lengre tid denne gang å følge opp den forrige straffelovkommisjonens tilrådning, og kanskje må ikke rusbrukere vente i ytterligere 40 år før politiet beklager hvordan de er blitt behandlet.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»