Debatt

En sommerdag med n-ordet

Når jeg reagerer på bruken av n-ordet, er det ikke fordi det gjør meg så trist eller sint.

Det var en fin sommerdag, og jeg befant meg i det som skulle være «trygge omgivelser». Samtalen fløt fint, og det var god stemning. Tilfeldigvis begynte vi å snakke om det populære tv-programmet «Parterapi» på NRK og sketsjen hvor en av karakterene er inspirert av Sophie Elise. Plutselig sa en mann i gruppen: Han store negeren … han var morsom! Samtalen fortsatte å dreie seg om skuespilleren som spilte ektefellen til den karikerte bloggerkjendisen. N-ordet ble uttalt flere ganger, helt til jeg sa ifra. Jeg var nok irettesettende.

Hans umiddelbare reaksjon var at jeg var litt intolerant og nærtagende. Han unnskyldte seg, men forsvarte seg likevel med at i dag er det vanskelig å si noe som helst fordi folk føler seg så fort såret. Ordet, slik han brukte det, var ikke rasistisk, mente han. Han la til at for ikke lenge siden var det helt ok å si det. En annen person mente at han hadde et poeng og at det er helt normalt å si det i sin egen hjemby.

Da skjedde det at hele gruppen på seks personer kastet seg inn i diskusjonen. Alle var hvite med uttak av meg. Diskusjonen inneholdt de klassiske elementene: Noen mente at det var galt å bruke n-ordet og viste til den historiske bagasjen, andre var noe mer diffuse og ønsket kanskje ikke å skape dårlig stemning. Men diskusjonen pågikk, og i hovedsak handlet den om min «opplevelse» og mine «følelser». Men når en person kaller en annen person med mørk hud for n*, dreier det seg da mine personlige, subjektive opplevelser eller følelser?

Jeg tviler på det. Når jeg reagerer på slik ordbruk er det ikke fordi det gjør meg så trist eller sint. Jeg reagerer fordi ordbruken er nedlatende, ekskluderende og bidrar til at personer med ikke-hvit hudfarge blir sett ned på. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg er blitt omtalt som n* med en klar negativ klang etter at jeg har skrevet en kronikk der jeg har forsøkt å få frem et samfunnsproblem. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg er blitt kalt kriminell, voldtektsmann, trygdesvindler, kvinneundertrykker eller omtalt som «han utledningen der», slik en student omtalte meg for et par år siden, da jeg sammen med en professorkollega på universitetet skulle undervise om transnasjonalisme. Dette skjer på et faktanivå, ikke på et følelsesnivå. Dette dreier seg ikke om mine følelser.

Ved å bruke slike ord gir de uttrykk for å representere selve norskheten i kraft av å være hvite.

Bruken av slike ord illustrerer av det finnes en subtil maktdimensjon som noen mennesker benytter seg av. Jeg og de som har lignende hudfarge befinner oss i et asymmetrisk forhold og er liksom ikke «normale», innenfor normen. Ved å bruke slike ord gir de uttrykk for å representere selve norskheten i kraft av å være hvite. Indirekte sier de at deres tilhørighet til den hvite majoriteten gir dem makt til å frata andre deres norskhet.

Diskusjonen fortsatte, og personen som hadde introdusert det omstridte ordet i samtalen ble etter hvert litt irritert fordi han mente at når n-ordet ikke var ment rasistisk fra hans side, var det ikke greit at vi skulle måtte slutte å bruke det. Men er det riktig at vi som samfunn skal ta hensyn til personer som med eller uten vilje uttrykker seg rasistisk? Skal vi holde kjeft slik at de ikke skal føle seg dårlige eller flaue? Er ikke dette en normalisering av rasisme?

Bruken av disse påståtte «velmente» eller «nøytrale» begrepene spiller en aktiv rolle i rasediskriminerende prosesser som forgår daglig i det norske samfunnet. Det er ikke greit! Det er rasistisk – selv om det er ikke ment slik.

Ronald Mayora Synnes

Mer fra Debatt