Annonse
10:44 - 01. august 2019

Den språklige koloniseringens endelige seier

Skulle Sussane Hættas tankegang tas til følge, ville den samiskspråklige litteraturen, som så vidt er synlig i dag, ikke lenger eksistere.

Arv: «Skal de samiske språkene være tilgjengelige for fremtidige generasjoner, må de være i bruk», skriver kronikkforfatterne. Foto: Digitalt museum / I offentlig eie
Annonse

Susanne Hætta spør i Morgenbladet 21. juni «Hvem skriver den samiske nasjonallitteraturen?». Hættas innlegg er en del av en til dels stormende debatt i samiske og nordnorske medier med skarpe kanter der begreper som rasisme, diskriminering og utestenging har sittet løst, hvor mange og svært ulike smertefortellinger som henger sammen med følelsen av innenfor- eller utenforskap, uttrykkes. Dette ligger i kjernen av den koloniale historien som Sannhets- og forsoningskommisjonen i årene fremover skal arbeide med.

Det kan være vanskelig for en majoritetsbefolkning å forstå til fulle omfanget av den underliggende redselen for ikke å være «innafor». Vi som skriver dette deler denne frykten. Det er viktig at den blir synlig og at flere stemmer setter ord på den. Sentrale forskere som Taiaiake Alfred peker på at diskontinuitet og frykt utgjør kjernen i urfolks eksistens både under og i etterdønningene av det koloniale regimet. Dette knytter Alfred til de motsetninger som oppstår når den undertrykte både avviser og samtidig aksepterer den posisjonen de er i. Gayatri Spivak bruker begrepet responsibility, altså ansvarlighet, som etikk for endring, der både minoritet og majoritet står ansvarlig for å skape et diskursivt men også et fysisk rom, der den (koloniale) andre kan eksistere og få muligheten til å uttrykke seg.

Mange kan kjenne seg igjen i redselen for å ikke være god nok, leve opp til de forventningene samfunnet har, ikke kunne nok, ikke forstå nok. Men dette forsterkes for urfolk og minoriteter – da det er både majoritetens og minoritetens standarder som legger seg inn i ens egen pågående sårhet og redsel for/følelsen av avvisning. Det er viktig å holde fast ved og anerkjenne et samisk mangfold. Svært mange samer kan ikke samisk. Samtidig vet vi at samiske praksiser eksisterer i områder der samisk ikke er i bruk. Vi vet også at urfolksspråk rommer kunnskap om relasjoner som man ikke kan finne i de norske/nordiske språkene.

De sosiale rommene der de samiske språkene kan være i bruk og utvikles er viktigere enn noen gang. Skal de samiske språkene være tilgjengelige for fremtidige generasjoner, må de være i bruk. Og da må vi som ikke har klart å lære språket tåle det. Tåle å være i et samiskspråklig rom med nysgjerrighet og åpenhet: og med håp om at alle kan lære noe der som er viktig.

I arbeidet med å gjøre opp for tidligere tiders fornorskningspolitikk er det bygget institusjoner og utdanninger der samisk språk står sentralt. Sámi allaskuvla har samisk som både forsknings- og undervisningsspråk og er en genuin institusjon i urfolkssammenheng globalt. Samisk utvikles til et vitenskapsspråk og et arbeidsspråk i klasserommet. Dette faglige utviklingsarbeidet er sentralt for at samisk skal være et velfungerende og relevant språk for fremtidige generasjoner.

Hætta spør i sitt innlegg «Hva er «det samiske språkområdet», slik Nordisk råd ser det?» Hun argumenterer for at koloniseringens virkning, språkdeprivasjon, må tas hensyn til når man ser på litteratur fra det samiske språkområdet, slik at for eksempel ei bok skrevet på norsk eller finsk må kunne nomineres til Nordisk råds litteraturpris fra det samiske språkområdet. Det ville være den språklige koloniseringens endelige seier. Hvis ikke-samiske språk skal defineres som samiske, er de samiske språkene usynliggjort. Litteratur skrevet på majoritetsspråk kan utmerket godt være urfolkslitteratur uten å kvalifisere til ordninger som er opprettet med visse språk for øyet, det er ingen motsetning her. Men ordninger som er opprettet for å ivareta samiske språk, er opprettet fordi disse samiske språkene er truet.

Hvis Hættas tankegang skulle tas til følge, ville den samiskspråklige litteraturen, som så vidt er synlig i dag, ikke lenger eksistere. Det finnes gode eksempler på samiske forfattere som skriver på norsk, som blir anerkjent fordi de skriver godt. Kathrine Nedrejord, også medlem i Samisk forfatterforening (SGS), er en av dem. Sigbjørn Skåden, som skriver både på samisk og norsk, er en annen. Begge har for eksempel mottatt Havmannprisen. Norskspråklige samiske forfattere har et langt større mulig publikum enn de samiskspråklige. Det gjelder å skrive så godt og så vesentlig at man blir sett av det ikke-samiske Norge. Samiskspråklige forfattere har ikke dette publikummet. Dette alene viser styrkeforholdet, og avslører hvor omvendt det blir å snakke om at samiskspråklige diskriminerer norskspråklige.

SGS ble stiftet for å være en allsamisk forfatterforening, med medlemmer fra norsk, finsk, svensk og etterhvert russisk side. I løpet av de førti årene den har eksistert, har det skjedd en gledelig samisk oppvåkning. Den har imidlertid medført at antallet norskskrivende samiske forfattere i SGS har økt jevnt, og tanker om at det er diskriminerende å ha virkemidler som fremmer litteratur skrevet på samisk, har slått rot. Det er dette tankegodset flertallet i SGS nå har satt opp et bolverk mot, med sin begrensning i hvem som heretter kan bli medlemmer. Dette er ikke rasistisk. Det er ikke diskriminerende. Det er trist, men helt legitimt for denne foreningen. Det er viktig å huske på at at det gjennom Sametingets litteraturstøtteordning utgis kun mellom 20-25 titler i året på nord-, lule- og sørsamisk. Det er et enormt gap mellom hva samiskspråklige og norskspråklige lesere har av tilgjengelige titler – og hvilken leserkrets de har tilgang på.

Vi ønsker velkommen en debatt om organisering av kunst og litteraturfeltet. Samtidig håper vi at denne debatten fører til et økt fokus på den betydningen samisk litteratur har, og den betydningen samiske forfattere har. Uavhengig av språk sikrer og utvider de den samiske verden og gjør den mer tilgjengelig for både en samiskspråklig og en norskspråklig befolkning. Denne sammenblandingen av å være «god nok» same og å kvalifisere til medlemskap i SGS, fører til sorg og klandring av samisktalende samer som bare vil ta vare på språket og utøve sin rett til å faktisk bruke språket også muntlig i sosiale og faglige sammenhenger. Å skape et bilde av at samisktalende eller samiskskrivende undertrykker samer som ikke behersker samisk, eller ser på dem som mindre «verdige» samer, er noe som øker språkundertrykkingen mot allerede truede språk. Vi kan ikke forstå annet enn at det er dette som er historieløst.

Siri Broch Johansen
Forfatter og medlem i Samisk forfatterforening

Britt Kramvig
Professor, UiT Norges Arktiske Universitet

Hanna Guttorm
Postdoktor, University of Helsinki

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»