Annonse
00:00 - 16. august 2019

Den siste mohikaner

Kunstordninger som fungerer demokratiserende, fjernes – samtidig inngår Nasjonalmuseet en vingeklippende byttehandel med private kapitalinteresser.

Stoppet rusmonument: Lars Sandås lager monumenter til minne om Oslos åpne rusmiljøer. Men Slottet vil ikke ha en skulptur i Slottsparken. Arkivfoto: Odin Drønen
Annonse

Kunstner Lars Sandås’ planlagte verk «Små monumenter» retter søkelys mot det åpne rusmiljøets tilstedeværelse og historie i Oslos byrom. Det løfter frem tre spesifikke steder som har vært sentrale i denne historien: Eika ved Akerselva, Plata ved Oslo S og Nisseberget i Slottsparken. Søknad om tillatelse til å sette opp en fysisk sett liten skulptur til minne om miljøet – som i sin tid hadde tilhold i Slottsparken – er blitt avslått av Kongehuset.

Dette skjer parallelt med at Fredriksen-søstrene inngår en avtale om bruk av faglig kompetanse og kulturbudsjett-midler med det offentlig finansierte Nasjonalmuseet. Fredriksen-søstrene får hedre sin avdøde mor med en hovedsal i museet, som skal bære hennes navn. Deres motiv er, isolert sett, forståelig nok. Samtidig er det slik at Fredriksen-familien har midler og makt som andre ikke har.

Skjevhetene er for lengst påpekt: At private interessenter tillates å sette premisser for den faglige driften av et offentlig og det viktigste kunstmuseet i Norge. At offentlige midler og faglig ekspertise brukes til å øke denne familiens private kapital. Og som kunstnere spesielt har poengtert, at søstrenes samling, som er basert i verk av høy kommersiell verdi, vil fortrenge museets areal til visning av relevant samtidskunst, da i stor grad den norske, som ikke har kommersiell, men kunstnerisk og historisk verdi.

Lars Sandås’ «Små monumenter» er iøynefallende relevant i sammenhengen. For Sandås er nettopp en relativt ung norsk samtidskunstner. Ingen har invitert ham med dette prosjektet. Det er for eksempel ikke i regi av den pågående Oslo-biennalen med budsjett og kuratering, og åpenbart ikke i regi av Nasjonalmuseet, hvis aktivitet ligger brakk – mens alle kluter brukes til å pakke flyttelass og å inngå avtaler. Heller ingen privat kapital à la Ringnes eller Fredriksen står bak ham.

Dette poengterer en styrke ved prosjektet. Likt andre gode kunstverk er det fritt for bakenforliggende hensikter og markedstenkning. Verket omhandler rett ut det felles eide, det åpne rom. Den felles eide historien. Det stiller spørsmål ved hvem som blir hedret og minnet, og hvem som blir glemt. Det belyser politiske og ideologiske mekanismer som definerer menneskers tilsynelatende ulike verdi i samfunnet. Dette er spørsmål vi trenger at blir stilt, og som styrker vår kollektive hukommelse. Det er et kunstverk som fungerer, som fri kunst. Slik gode kunstnere alltid har brukt sitt blikk på verden, bruker Sandås sitt på et miljø der utslitte og syke mennesker jages fra skanse til skanse i byen, gjennom mange tiår. Han leter frem et presist kunstnerisk språk for dette. Sandås har hjerte for de usette og utsatte, mennesker han også har kjent. Han er ikke typen som brauter seg frem i en konkurransedrevet kunstverden. Prosjektet er utviklet over flere år, søkende og åpent. Det har base i hans imponerende historiske gjennomgang av det åpne rusmiljøet i Oslo, som er presentert med tekst og tegninger i den unike boken Narkoatlas – Oslo som han ga ut på eget forlag i 2016. «Felles for store deler av arbeidet mitt er interessen for de usynlige historiene», sier han selv (Oslo Open). 

Dette er en holdning som ivaretar og appellerer til empatien i oss, og som taler for et samfunn som ser etter det store i det lille. Når debatten rundt Nasjonalmuseet og Fredriksen-avtalen er blitt så høylytt, er det kanskje også fordi mange frykter at de nære og «usynlige» historiene skal gå tapt?

Den kunsten som stiller de ubehagelige spørsmålene – den som får oss til å se oss selv – er skjør i det kommersielle markedet. Derfor trenger vi sterke offentlige ordninger som lar kunsten være fri og uavhengig av markedsinteressene. Ordningen for offentlige uterom (Uro), etablert i 2007 av Kunst i offentlig rom (Koro) var en slik ordning, og er den Sandås har benyttet for å realisere dette prosjektet. Ordningen er en suksesshistorie, men ble likevel nedlagt i 2018. Den har gjort det mulig for kunstnere å søke finansiering til egeninitierte og uavhengige prosjekter i det offentlige rom. Mange vel omtalte kunstprosjekter er laget under ordningen, med påfølgende interessante debatter.

Ordninger som fungerer demokratiserende og etter hensikten, fjernes – samtidig inngår Nasjonalmuseet en vingeklippende byttehandel med private kapitalinteresser. «Den frie kunsten» blir offer for de samme markedsliberale krefter som mer og mer rammer de fleste av oss på nesten alle våre livsområder. Vi er ufrie og vi er underlagt pengemakten.

«Små monumenter» av Lars Sandås kan bli et stort monument. Derfor er det viktig at det: 1. Blir oppført. 2. At eventuell dokumentasjon av prosess og verk vurderes for eksempel til Nasjonalmuseets offentlige samling, som bør bygges ut til å bestå av en rekke samtidskunst-verk innenfor samme praksis. På dette området har samlingen i dag et enormt hull.

«Små monumenter» gir anerkjennelse til mennesker som liksom ikke «fikk det til», men som var og er gode for så mye annet. Og de som gikk bort på veien, var også verdt en hel sal oppkalt etter seg, hver og en. De hadde også søstre og brødre, barn og foreldre. Lars Sandås er en samtidskunstner som velger å være en bror. Hvis tillatelsen fra Slottet er alt som mangler for at kunstverket kan realiseres, får vi håpe at vårt ellers sympatiske kongehus tar en ekstra runde med seg selv og med sin rolle som forvalter av offentlig rom. For alt henger sammen med alt – det ville vesten er åpenbart ikke som før.

Andrea Lange

Billedkunstner

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»