Kommentar

Den fysiske styrken til kvinner er undervurdert, skriv Kristin Fridtun.

---

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.

Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.

---

Denne sumaren skifta kona mi og eg bustad, og nokre veker før flyttinga sa ei veninne til oss: «De får seia frå om de treng muskelhjelp!»

Ho meinte det alvorleg. Og eg tok det alvorleg. Sjølvsagt kunne musklane hennar koma godt med.

Likevel var det noko med dette tilbodet som skurra, men kva var det? Etter nokre dagar skjøna eg at skurringa hadde med vanen min å gjera: Eg er ikkje van med at kvinner omtalar den fysiske styrken sin på ein så ublyg måte.

Ein haug med menn oppfattar og skildrar musklane sine som ein ressurs andre kan nyta godt av, men kor mange kvinner gjer det same? Og kanskje endå viktigare: Kor mange menn oppfattar og omtalar muskelstyrken til kvinner som ein ressurs, i fullt alvor?

Eg meiner ikkje å seia at me skal prøva å jamna ut det fysiske styrketilhøvet mellom menn og kvinner, eller at me skal leika at skilnaden ikkje finst. Den gjennomsnittlege mannen er sterkare enn den gjennomsnittlege kvinna — punktum.

Eg meiner heller ikkje å seia at kvinner må bruka musklane sine meir. Kroppspresset er sterkt nok som det er, dessutan brukar kvinner musklane sine jamleg. Det gjeld spesielt dei av oss som ikkje sit ved eit skrivebord dag ut og dag inn: sjukepleiarar, reinhaldsarbeidarar, gardbrukarar, handverkarar, politifolk og så bortetter.

Men kva er det eg vil, då?

Eg vil at me skal sjå på og omtala den kvinnelege muskelkrafta som det ho er: rein og skir kraft. Problemet er at kulturen vår vil det annleis. Han viklar den kvinnelege styrken inn gagnlause kvinneideal og lærer oss å ignorera denne krafta eller snakka henne ned.

Det finst til dømes folk som meiner at muskelkraft og muskelbruk er lite kvinneleg. På Idrettsgallaen i 2012 hadde Marit Bjørgen på seg ein kjole som synte fram den muskuløse venstrearmen hennar. Då vart det oppstyr! Musklar og kjole var visst ingen god kombinasjon.

I den andre enden av skalaen har me kvinner som ikkje har lyst til å lyfta tung bagasje eller gjera andre fysisk krevjande oppgåver medan nokon ser på. Ikkje fordi dei er redde for å mislukkast, men fordi det strider mot kvinneidealet dei prøver å leva opp til. I tillegg finst det menn som gjerne vil gjera slikt medan andre ser på, fordi muskelkraft og muskelbruk går for å vera svært så karsleg. Dessutan er det galant å lyfta ting for damene.

Det er sjølvsagt ei god løysing at den sterkaste tek dei tyngste lyfta, men korleis veit me kva som er for tungt for oss, om me ikkje prøver? Etter alt å døma finst det kvinner som trur at dei er veikare enn dei i røynda er, fordi dei aldri har hatt lyst til — eller aldri har fått sjansen til — å prøva sjølv.

Det siste hundreåret har kvinner kjempa ein seig kamp mot menn som har meint at kvinner må halda seg unna idrett fordi det er ukvinneleg og skadeleg for livmora å driva seg hardt. I 2005 sa presidenten i Det internasjonale skiforbundet (FIS) at skihopping var uheldig for kvinner «from a medical point of view». Tidlegare i sumar kom det fram at arrangøren av Lysebotn opp hadde tenkt at den nye og knallharde stakekonkurransen berre skulle vera for herrane.

Vel, i det gamle jordbrukssamfunnet var det utenkjeleg å skåna kvinnene for tunge tak og harde støytar. Det var slett ikkje skamleg eller rart at kvinner sleit og tok i av all si makt medan folk såg på — tvert om. Ei scene frå dokumentarfilmen «Havretunet» (1950) viser det klårt og greitt.

I filmen fylgjer me folket i klyngjetunet Havrå på Osterøy gjennom eit heilt år, og me ser korleis arbeidet tradisjonelt har vore gjort der. Våronna byrja med møkbering i slutten av mars. På Havrå fanst det ikkje hest, så folk pakka møka oppi store kiper som dei bar på ryggen ut på åkeren og bøen. Ei full møkkipe vog mellom 40 og 70 kilo. I filmen ser me ei ung kvinne som tek ei slik kipe på ryggen og stabbar oppetter ein lang og bratt bakke. Medan bileta rullar over skjermen, seier kommentarrøysta (Hartvig Kiran):

«Thea må ta i alt ho vinn når ho tek kipa på ryggen ved motting-ladet. (…) For kvinnene er det nok alt anna enn leik å bera dei tunge kipene oppetter bakken. Men dagane skal nyttast, og alle må ta i eit tak. I gamle dagar gjekk kvinnene jamvel og spøta når dei bar møk.»

Sjølvsagt finst det tilfelle i dag òg der alle — ubunde av kjønn — er nøydde til å tak i eit tak. I barndomsheimen min var me mor, far og tre døtrer, og me jentene fekk jamleg oppgåver som kravde fysiske styrke. Då eg var i tenåra, byrja far min å kalla meg «Sterke-Kristin», og det har han halde fram med. (Eg er no 31.) Når han treng hjelp med å flytta noko, seier han: «Kan Sterke-Kristin koma hit litt?» Tilnamnet var vel opphavleg meint som skjemt, men det ligg eit alvor der òg: Han spør meg jo faktisk om hjelp, og stort sett greier me brasane. Me flytter møbel mellom etasjane, skyv tilhengjaren på plass bak huset, lyfter hyttebåten på land om hausten. Berre ein sjeldan gong må han henta ein av nabokarane.

For meg er desse øktene svært gjevande. Det handlar ikkje berre om at eg — ei kontorrotte — får sjansen til å gjera noko praktisk og bruka kroppen på nyttige måtar. Det handlar òg om kjønn. Når ein person som er mykje sterkare enn eg, seier at eg er sterk, blir eg faktisk litt sterkare. Dessutan er det godt å kjenna kor mykje eg kan få til med rett lyfteteknikk og ein relativt testosteronfattig kropp.

Ikkje alle kvinner er opptekne av styrken sin. Men eg skal i alle fall gjera som veninna mi og sjå på og omtala muskelkrafta mi som ein ressurs.

Kristin Fridtun har mellom anna skrive bøkene Kjønn og ukjønn (2015), Homoflokar (2018) og Språket er ei bukse (2019).

Mer fra Kommentar