Annonse
08:30 - 22. august 2019

1968 blir husket

Politiet sparte ikke på innsatsen da folk i Praha samlet seg den 21. august 1989 for å minne årsmarkering for Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968.

 Juling: Politiet gikk hardt til verks mot demonstrantene i Praha 21. august 1989, men kveldens hovedoppslag på nyhetene var fra en landbruksfestival. Foto: Dieter Endlicher/Ap/NTB scanpix
Annonse

Den 1. august 1989 møttes en rekke øvrighetspersoner i Praha. De kom fra det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets ledelse, folkemilitsen og politiet, og de var bekymret. Snart var det årsmarkering for Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia den 21. august 1968.

Året før, på selveste tyveårsmarkeringen, hadde myndighetene blitt tatt på sengen. En liten demonstrasjon med femti mennesker hadde gradvis vokst seg større, helt til ti tusen mennesker marsjerte rundt i Praha sentrum mens de sang nasjonalsangen og ropte på gjeninnføring av frihet og suverenitet. Dette skulle ikke gjenta seg.

Serie: 1989

I år er det tretti år siden 1989. Årets ikoniske øyeblikk er Berlinmurens fall den 9. november, men diktaturene falt også i Bulgaria, Polen, Romania, Tsjekkoslovakia og Ungarn.

I denne serien bruker Thomas Berg Praha som et prisme for å følge utviklingen fra måned til måned, fra januar til desember, gjennom hele 1989.

Les også: 

Året som skulle endre alt

Da Václav Havel løftet de lenkede hendene 

Kortene på bordet

Enstemmigheten brytes

Noen brysomme setninger

Prahas partisjef Miroslav Štěpán, som noen måneder tidligere selv hadde rettet vannkanoner mot demonstranter og høylytt erklært «det blir ingen dialog», sa at både folkemilitsen, politiet og, om nødvendig, hæren måtte settes inn for å forhindre at markeringen utviklet seg til store demonstrasjoner. Regimets medier var allerede godt i gang med å spre budskapet om at uavhengige initiativer ønsket voldelige konfrontasjoner med staten.

Store deler av opposisjonen var imidlertid svært påpasselig med å oppføre seg eksemplarisk. Fra og med den 1. august arrangerte Demokratisk Initiativ og andre grupper daglige gatemarsjer der man spaserte demonstrativt rolig opp og ned Václavplassen i Praha sentrum en times tid. Flere tusen deltok.

Samtidig var det tydelig at ulike deler av opposisjonen hadde ulike oppfatninger om hvordan man skulle markere seg. Den veletablerte Charta 77 og noen av de nyere, som Den uavhengige fredsorganisasjonen og John Lennons Fredsklubb, uttrykte bekymring over at hæren kunne bli satt inn mot demonstrasjoner den 21. august. De sendte ut en erklæring der det sto at de ikke ville benytte seg «av retten til å samles offentlig, og klokken 17:00 vil hver og en av oss stå stille og avholde en to minutter lang stille protest». De anbefalte at folk eventuelt spaserte rolig rundt i sentrum og ikke benyttet seg av kollektivtrafikk i det aktuelle tidsrommet.

Václav Havel fra Charta 77 kalte massedemonstrasjoner for en ekstrem form for motstand, og at man enda ikke hadde en situasjon som krevde stor risiko og potensielt mange skadde. Han mente staten ville bruke en stor demonstrasjon som et påskudd til å knekke alle uavhengige initiativer en gang for alle.

Bevegelsen for borgerrettigheter og Demokratisk Initiativ var uenige med Havel. De mente at det å legge vekt på risikoen for voldelige sammenstøt gikk på tvers av folkemeningen.

Prahas partisjef Miroslav Štěpán, hadde noen måneder tidligere rettet vannkanoner mot demonstranter og høylytt erklært «det blir ingen dialog»

Den opposisjonelle Foreningen for gladere dager hadde som vanlig sin egen tilnærming til hele problemstillingen. Den 15. august arrangerte de «En fruktesløs aksjon» på selveste Karlsbroen i sentrum. De marsjerte frem og tilbake iført hjelmer laget av vannmeloner mens de bar på store plakater der det ikke sto noen ting. «Mens plakatene så avgjort gjorde narr av regimets tomme fraser, pekte de samtidig vennlig nese til hele ideen om at en slik marsj kunne være en protest», skriver Padraic Kenney i A Carnival of Revolution. Regimet ville imidlertid ikke ha slik oppførsel på det stedet der de aller fleste turistene oppholdt seg. Alle de marsjerende ble arrestert.

Det var for øvrig ikke bare på hjemmebane regimet hadde problemer med minnet om den 21. august. Først vedtok senatet i det polske parlamentet, der opposisjonsbevegelsen Solidaritet nå var godt etablert etter valget i juni, å fordømme Warszawapaktens invasjon i 1968. Deretter sa en fra det ungarske utenriksdepartementet at invasjonen hadde vært «fundamentalt» feil.

Den 18. august var det derfor et nytt bekymringsmøte i kommunistpartiet. På dagsordenen sto først hvordan de skulle svare på den polske fordømmelsen. Det endte med at de sendte ut et brev der de kritiserte «den uakseptable innblandingen i Tsjekkoslovakias indre anliggender», og la til at ethvert land har rett til å velge sin egen vei og evaluere retningen selv. Også politbyrået fordømte vedtaket til det polske parlamentet.

Byrået diskuterte deretter sikkerhetssituasjonen og andre prioriteringer i kampen mot de indre fiendene. Sammen med innenriksministeren forsøkte de å kartlegge hvilke planer de uavhengige, tsjekkoslovakiske organisasjonene hadde, og intensjonene til demokratiaktivister fra Ungarn, Polen og Italia, som hadde varslet at de skulle komme til Praha på årsdagen for invasjonen.

Byrået konkluderte med at «ytre og indre fiender anser årsdagen den 21. august som en mulighet til å konfrontere statens makt». Scenarioer ble trukket opp for ulike demonstrasjoner. I tilfelle det ble organisert en stille gå rolig-aksjon, ville agenter fra sikkerhetspolitiet blande seg med dem. Om det dukket opp «petisjoner som ba om signaturer, verbale angrep eller spontane manifestasjoner som uttrykte motstand mot partiet, statens lederskap eller politikken til kommunistpartiet», skulle opprørspolitiet settes inn for å jage vekk og spre folk. Dersom det til tross for disse tiltakene fortsatt ble holdt «store, antisosiale» demonstrasjoner, ville lov- og ordensstyrker bli satt inn for å ta de nødvendige grepene for å gjenopprette ro.

Foreningen for gladere dager sparket i gang markeringen kvelden før, den 20. august, ved å sende av gårde en stor, blå, flytende hval nedover elven Vltava som renner gjennom byen. Løpesedler der det ble informert om at hvalen var en «trojansk hest» ble delt ut til forbipasserende, og politiet gikk dermed til halsbrekkende aksjoner for å få stanset spetakkelet. Kanskje tenkte noen av dem som så hvalen på Karel Čapeks roman Salamanderkrigen fra 1937, der tsjekkerne, som ikke har noen kystlinje, føler seg trygge mot amfibiene som forsøker å ta over verden – helt til en stor salamander plutselig dukker opp i Vltava.

Myndighetene greide imidlertid å stanse noen av de utlendingene som hadde tenkt til å delta på markeringen: 405 polakker, 46 ungarere og 36 italienere slapp ikke inn i Tsjekkoslovakia den dagen, men det var langt fra alle.

Offisielle tall fra myndighetene hevdet at 1500 mennesker deltok på demonstrasjonene i Praha den 21. august. Mer uavhengige kilder opererer med et antall på rundt ti tusen. Av disse var det svært få, om noen, som valgte å demonstrere i stillhet. Folk ropte slagord for menneskerettigheter, frihet og den demokratiske utviklingen i Polen og Ungarn. Både øst- og vesttyskere, polakker og italienere var til stede. Høydepunktet var femti ungarere – de fleste av dem fra partiet Fidesz – som foldet ut et stort banner der det sto: «Vi har kommet med blomster, ikke stridsvogner.» En av dem snakket deretter på tsjekkisk til demonstrantene: «Vi må dele fremtiden vår. Derfor må vi forene krefter og jage vekk frykten, slik at Jan Palachs levende fakkel aldri skal tennes igjen!» Folkemengden jublet og ropte: «Lenge leve ungarerne.»

Politiet gikk hardt til verks mot demonstrasjonen for å oppløse den. 990 personer ble kontrollert, 105 tsjekkoslovaker og 56 utlendinger ble arrestert.

Politiet gikk hardt til verks mot demonstrasjonen

Kveldens hovedoppslag på nyhetene var fra en landbruksfestival. Først etter 21 minutter kom det et halvannet minutt langt innslag fra Václavplassen der det ble lagt vekt på politiets innsats og det at det var utenlandske demonstranter der. Men det var også mulig å høre noe av folks buing mot sikkerhetsstyrkene. En av de utenlandske demonstrantene tv-titterne fikk se, en ungarer som bar en annen ungarer som holdt en appell, var den 23 år gamle Tamás Deutsch, senere to ganger minister for Fidesz, i dag representant i Europaparlamentet.

Fire dager senere oppsummerte kommunistpartiets sentralkomité hendelsene den 21. august. De anså sin egen innsats for å være svært vellykket, ettersom «iverksettelsen av store mengder propaganda, politiske og sikkerhetsmessige tiltak ødela for fiendens intensjon om å provosere frem store, antisosiale arrangementer flere steder i Tsjekkoslovakia, noe som ville vært begynnelsen på en serie andre arrangementer med det formål å diskreditere partiet og statens lederskap, og en gradvis tilegnelse av maktposisjoner etter mønster av det som har skjedd i Polen».

Deretter gikk de gjennom de nye statuttene til partiet. Der het det at de ville fortsette å utvikle partiet etter de empirisk beviste marxistisk-leninistiske prinsippene, og opprettholde partiets «objektivt sett uunngåelige» lederskap i samfunnet. 

På det tidspunktet var det nokså nøyaktig tre måneder igjen til partiet offisielt opphevet landets ettpartistyre.

Thomas Berg er journalist og forfatter. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»