Annonse
08:30 - 06. juli 2019

To verdener råder i London

Skottene har et annerledes syn på EU-medlemskapet enn engelskmennene. Ved reisens slutt kan brexit bli eksplosivt for den britiske unionen.

Monarkiet var der: Her bæres «the Scottish Crown» ut til dronning Elisabeth og prins Charles, som var til stede da det skotske parlamentet markerte sitt tyveårsjubileum lørdag 29. juni i år. Foto: Katielee Arrowsmith / Handout / Getty Images
Annonse

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.

Lørdag 29. juni markerte det skotske parlamentet i Edinburgh sitt tjueårsjubileum. Dronning Elisabeth og prins Charles var der for å hedre Skottlands egen folkevalgte forsamling. I et arrangement rikt på symboler var de alene om å representere skottenes konstitusjonelle tilhørighet til London og Storbritannia. Her var kilten, sekkepipen og skottenes nasjonalpoet Robert Burns – men altså også det britiske monarkiet, som i motsetning til Londons politikere kan si seg hjemme nord for grensen. 

Det var Tony Blairs Labourregjering som la til rette for opprettelsen av et skotsk parlament. Egentlig var det en gjenopprettelse; den skotske eliten avviklet sin opprinnelige forsamling i 1707 for å tre fullt og helt inn i den britiske unionen. Det nye selvstyret kom også Wales til gode. Det var et Columbi egg som svar på flere innfløkte problemer. Behovet for modernisering av Londons egne institusjoner var ett hensyn, ønsket om demokratisk fornyelse et annet.

I den fornyelsen lå også hensynet til nasjonenes selvbestemmelse. Blair løftet på hatten til skotske krav om selvråderett, og det virket som det eneste legitime svar på en kampanje som hadde preget tiåret før. Eliten i Labour var selv fylt med ressurssterke skotter som nå ville få en ny politisk arena og en varig opptur for sin egen og systemets politiske legitimitet.

To tiår senere er bildet et annet, for å si det forsiktig. Labour mistet gradvis hegemoniet nord for grensen, til fordel for det skotske nasjonalistpartiet SNP. Det politiske landskapet er formet av kløften mellom SNP og unionistpartiene. I 2014 ble denne kløften sementert i en folkeavstemning om selvstendighet som delte folket på midten. Resultatet ble 55/45 til fordel for fortsatt tilhørighet til Storbritannia.

En folkeavstemning skal jo gi en endelig avklaring, men så blir det ikke nødvendigvis slik. Fem år senere står spørsmålet om Skottlands selvstendighet fortsatt høyt på sakskartet – og den viktigste forklaringen er brexit. Seks av ti skotske velgere stemte i favør av fortsatt EU-medlemskap. Siden har det britiske parlamentet i London vært nær paralysert av brexit-prosessen. Veien har vært svingete, og Theresa Mays regjering var gang på gang nær havari før hun omsider kastet kortene denne forsommeren.

I Edinburgh har reaksjonsmønsteret vært stabilt og ganske forutsigbart. Budskapet fra SNPs førsteminister Nicola Sturgeon er enkelt: Skotske velgere – og derigjennom den skotske nasjonen – ønsker fortsatt EU-medlemskap. Jo hardere brexit, jo mindre legitimitet nord for grensen. Den beste løsningen vil være er å reversere hele utmeldingen gjennom en ny folkeavstemning. Blir det derimot en brexit uten avtale, bør skotske velgere spørres om de ønsker å være med. Altså: Skottene bør avklare om de fortsatt ønsker å være en del av Storbritannia eller om de ønsker et selvstendig Skottland med fortsatt EU-medlemskap som sentralt premiss.

Jo hardere brexit, jo mindre legitimitet nord for grensen.

Sannsynligheten for en ny folkeavstemning i Skottland noen år frem i tid bør man ikke være for skråsikker om. Skottenes veivalg har hatt folkerettslig forankring gjennom en avtale med regjeringen i London om lovlighet og legitimitet. Den konservative regjeringen har kategorisk avvist muligheten for en omkamp om selvstendighet. Opinionen i Skottland har dessuten ligget relativt stødig i leia der den lå ved avstemningen i 2014. Men denne sommerens dynamikk setter spørsmålet i et grunnleggende annerledes lys. Det handler mer om det konservative partiet i England enn om nasjonalistpartiet i Skottland.

For den som ønsker å mobilisere nasjonalfølelse nord for grensen, trenger en motpart. Det finnes en sjablong som passer særlig godt til dette formålet. Det dreier seg om en sosial og politisk elite i England, privatskoleutdannet og høyreorientert, fiksert omkring London og med føttene sunket ned i arkaiske tradisjoner. På 1980-tallet bidro Margaret Thatchers englandsbaserte høyrebølge til å løfte debatten om skotsk selvstendighet. Et flertall av skottene ønsket ikke denne politikken – hva kunne gjøres? I dag dikterer en konservativ regjering i London betingelsene for den utmeldingen fra EU som England, Skottland, Wales og Nord-Irland sammen skal gjennom.

Nigel Farage og Boris Johnson passer hver på sitt vis som sjablonger for det som Skottland ikke er. Pengeflytteren, opportunisten og den halsstarrige EU-skeptikeren Farage, som har gjort karriere på å piske opp stemningen i nedløpte engelske lokalsamfunn; og den privilegerte, sydengelske Johnson, som intet aner om skotske interesser. I valgkampen forut for EU-avstemningen i 2016 ledet Johnson kampanjen for å ta Storbritannia ut av EU. Han hadde Ruth Davidson som en av sine motdebattanter. Davidson leder den skotske fløyen av det konservative partiet og har gjenreist partiet der på bemerkelsesverdig vis. Nå får hun med stor sannsynlighet sin kamphane da som partileder nå. Davidson er unionist, naturligvis, men uenig med den påtroppende regjeringen i EU-spørsmålet. Mens hun vil slite med å holde flokken samlet, står det større spørsmål på spill for forholdet London/Edinburgh.

Theresa May har som statsminister lagt stor vekt på unionen Storbritannia, i navn om ikke i gagn. Johnson og Jeremy Hunt, de to kandidatene til å etterfølge henne, har begge understreket hvor viktig det er å beholde Storbritannias integritet. Men brexit-spørsmålet har skapt sin egen dynamikk. Blant partimedlemmene som de kommende to ukene skal velge mellom Johnson og Hunt, trumfer brexit alle andre hensyn. Ifølge en nylig undersøkelse gjennomført av YouGov ønsker et flertall av partiets medlemmer brexit selv hvis det betyr at Skottland ryker ut. Et tilsvarende tall gjelder for Nord-Irland. Den eneste skrekken som så ut vil å veie tyngre enn ønsket om brexit var at Labours Jeremy Corbyn blir statsminister.

«Det har vært med stor glede,» sa dronningen i sin tale til det skotske parlamentet, «at jeg har sett Skottland vokse og lykkes gjennom disse årene, og at jeg har fått være med på hvert steg i dette parlamentets utvikling». En tilsvarende tale ville vært vanskelig å holde for en britisk statsminister i 2019, enten man har avtroppende eller påtroppende leder i tankene. I kampen om strategi og politisk virkelighetsforståelse råder to forskjellige verdener i London og Edinburgh. I den ene diskuteres Storbritannias frigjøring fra Europa, men uten avklart plan for hvordan det skal skje – og resultatet kan bli brått og brutalt. I den andre diskuteres Skottlands særegne politiske og sosiale problemer med et underliggende agg mot forvaltningen av brexit. Hvor står de to verdener ved reisens slutt?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»