Kronikk

Smuler fra de rikes bord

Gaver er ikke først og fremst «gode», de er først og fremst mektige. Av og til er det lurt å takke nei.

Nittende juni annonserte Nasjonalmuseet entusiastisk sin nye samarbeidsavtale med Fredriksen Family Art Company, representert ved søstrene Cecilie og Kathrine Fredriksen. «Som vi gleder oss!» strålte museets samlingsdirektør Stina Högkvist. Målet er å styrke Nasjonalmuseets posisjon. Det skal gjøres gjennom oppbygging, deponering og utstilling av en samling kunstverk tilhørende Fredriksen Family Art Company hos museet. Alle verk fra samlingen skal utstyres med en dedikasjon til søstrenes mor, og det skal informeres om bidraget fra Fredriksen Family Art Holding ut fra en felles definert strategi. Videreutvikling av samlingen skal skje gjennom et samarbeid mellom museets fagstab og Fredriksen-søstrene, der sistnevnte har vetorett på kjøp.

Samlingen vies en egen sal på hele 700 kvadratmeter. I tillegg vil enkeltverk kunne innlemmes i kuraterte utstillinger ellers i museet. De kan dessuten lånes ut til andre kunstinstitusjoner etter avtale med Fredriksen-søstrene, og vil dermed også kunne eksponeres andre steder gjennom museets nettverk. Nasjonalmuseets direktør, Karin Hindsbo, understreker at partene er interesserte i samarbeid også utover de ti årene som dekkes av avtalen, men i dokumentene som er offentliggjort finnes det ingen lovnader om at samlingen vil doneres til museet. Kunstverk som kommer fra et museum øker sin markedsverdi. Men denne samlingen forblir 100 prosent privateid. Verdiøkningen som følger av denne eksepsjonelle eksponeringen vil dermed ene og alene tilfalle Fredriksen-familien. Avtalen omfatter også kunstneriske bestillinger ment for visning i det nye museumsbygget, samt et ikke nærmere definert PhD-program.

Den rådende kulturpolitikken i Norge pålegger riktignok de offentlige institusjonene å oppsøke private midler, men er det mulig å ikke se at dette er en trojansk hest?

Er det mulig å ikke se at dette er en trojansk hest?

Fredriksen-samlingen er del av imperiet til John Fredriksen. Han var ifølge Kapital god for 113 milliarder kroner i 2017, men er ikke å finne i norske skattelister. Formuen hans er gjemt bort på Bermuda og i andre skatteparadiser. Fredriksen Family Art Company er registrert på Kypros. Avtalen mellom Nasjonalmuseet og denne familien lar dermed skattebetalernes penger gå til å fremme en allerede enorm privat formue, eid av noen som ikke betaler skatt. Fredriksen-familien får fremstå som lidenskapelige og sjenerøse givere med hjerte for norsk kunstpublikum, med en egen museumssal oppkalt etter seg. Det er umulig å ikke tenke at denne «gaven» til Nasjonalmuseet bare representerer en brøkdel av pengene Fredriksen har spart på skatteunndragelser, som ellers ville vært distribuert gjennom statsbudsjettet i likhet med skatteytelsene fra alle andre. Penger som blant annet drifter institusjoner som Nasjonalmuseet. I stedet tildeles familien det enorme privilegiet å selv få bestemme hvor pengene skal gå, til å stille krav om vilkår for forvaltning av bidraget, og attpåtil sole seg i glansen som sofistikerte kultursponsorer. De inviteres sågar inn som samarbeidspartnere for å «utfordre» museets egen fagstab.

Fredriksen-søstrene er begge, som Jonas Ekeberg påpeker på kunstkritikk.no, uten kunstfaglig utdanning. Deres samlervirksomhet er basert på økonomisk mulighet snarere enn kunstfaglig kompetanse. Men kunstnerlisten deres tyder på gode konsulenter med markedsteft og sterke nettverk. De har investert store summer i allerede anerkjente navn i kunstfeltet. Argumentene for denne samarbeidsavtalen handler i stor grad om at dette er verk vi ellers ville måttet reise til utlandet for å se, fordi museet selv ikke ville hatt råd til dem. Prislappen benyttes som argument for samlingens betydning; dette er «kunst i verdensklasse», som Hindsbo sier. Det impliseres at Fredriksen-samlingen er på et kvalitetsmessig høyere nivå enn det man ellers har tilgang til på museet på grunn av verkenes høye økonomiske verdi. Uten å trekke Fredriksen-samlingens kvalitet i tvil, er dette en argumentasjon det er viktig å utfordre. Det er en grunn til at en museumskurator har en annen utdanning enn en finansrådgiver: et verks kunstneriske verdi defineres ikke av prisen det oppnår på markedet. Det er bare delvis sammenfall mellom markedsmekanismene og den kunstfaglige diskursen et museum skal delta i. Kuratorene ved Nasjonalmuseet er blant annet ansatt fordi de bør kunne holde balansen, selv i et overopphetet kunstmarked. De skal kjenne igjen kvaliteter ved verk som ennå ikke har nådd sitt markedspotensial, eller som kanskje ikke kan eller vil sirkulere som varer på et marked. I stedet for å dilte etter, skal de være i stand til å sette sin egen agenda. Denne kunnskapen er resultat av offentlig investering i utdanning og forskning, den oppstår ikke i et vakuum. Dette, og troverdigheten som følger med å være en forskningsbasert, offentlig finansiert kunstinstitusjon, stilles nå til rådighet for Fredriksen Family Art Company.

Vi gir alle hver eneste dag. Langt større summer enn Fredriksen-familien. Det vi gir heter skatt, og betales regelmessig av det vi tjener. Skattesystemet holder samfunnet sammen, det er en regulert form for gaveøkonomi. Veldedighetsøkonomi er noe annet. Den er basert på akkumulasjon snarere enn sirkulasjon, og er grunnleggende elitistisk og klasserelatert. Nasjonalmuseets relevans opprettholdes blant annet via donasjoner og svært reduserte priser fra kunstnere selv. De fleste kunstnere ser det som en ære å bidra til museets arbeid med å bygge norsk kunsthistorie. Men sikring av faglig troverdighet og integritet er grunnleggende for at samlingen skal gi mening. Kulturminister Trine Skei Grande bekymrer seg på Dagsnytt 18 over norsk kunstlivs kritiske forhold til private donasjoner, de formuende giverne får så altfor mye kjeft. Det kan skremme andre potensielle, omdømmefølsomme sponsorer. Men spørsmålet er heller hvor langt Nasjonalmuseet kan gå i å selge sin kunstfaglige integritet før det opphører å være interessant for kunstnerne og resten av samfunnet å bidra til dette spleiselaget.

Gaver er ikke først og fremst «gode». De er først og fremst mektige. En gave innebærer opprettelsen av et maktforhold mellom giver og mottager, der mottager står i symbolsk gjeld til giver. Den krever et passende svar hvis symmetrien skal gjenopprettes. Å ta imot en gave er å akseptere dette forholdet. Givers symbolske makt over mottager opphører først når gaven gjengjeldes, eller hvis den gis videre. Man bør velge med omhu hvem man vil stå i gjeld til. Av og til er det lurt å takke nei.

Marianne Heier

Mer fra Kronikk