Debatt

Skal man ikke skrive om kannibalisme?

Vi trenger flere historier om å være menneske, skriver Andreas Viestad.

«Regnskogen trenger ikke fortellinger om «de ville»», skriver Regnskogfondets leder Øyvind Eggen i et tilsvar til min artikkel om kannibalisme 28. juni. I to lengre artikler og én kortere artikkel i Morgenbladet har jeg utforsket et vanskelig tema som sjelden blir behandlet, annet enn som sensasjonspreget krimstoff og gjenfortelling av koloniale myter: kannibalisme. Hovedpoenget med artiklene, den ene om kannibalismens én million år lange historie fra tidligmennesker til moderne Homo sapiens, den andre fra historisk tid og nåtid, er at kannibalisme ikke er en umenneskelig eller umoralsk praksis utført av «ville mennesker», men noe som har vært med oss til alle tider. Det er ikke noe som skal romantiseres eller ønskes tilbake (den tredje artikkelen handler om den degenerative hjernesykdommen kuru), men den skal heller ikke demoniseres. Den bør forstås som en kulturell praksis.

Utgangspunktet for artikkelen Eggen tar for seg er en reise i Papua, og møte med folk som fortsatt husker praksisen fra egen levetid, folk jeg traff flere av. Om de fortsatt praktiserer det er usikkert, men tvilsomt.

Vi trenger flere historier om å være menneske. Sentralt i dette er menneskers forhold til maten vi spiser. Som matskribent er jeg opptatt av hvordan menneskenes forhold til mat er rikt og mangfoldig, og helt avgjørende, for vår historie, og vår fremtid.

Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme.

Å reise i Papua ga meg ny innsikt. Historien om kannibalisme handler om et siste blikk på en praksis som har vært med oss til evig tid, og som er i ferd med å forsvinne. Det er et tema som er vanskelig å omtale, på grunn av den historiske bakgrunnen og de mange politiske utfordringene folkene i regnskogen står overfor. Store deler av artikkelen handler om kannibalismens koloniale historie, om det man kan kalle «Vestens barbari» i møte med en kulturell praksis de ikke forsto, og ikke ville forstå.

Det er vanskelig. Men jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord. Jeg har ønsket å fortelle en annen historie, sette det i en annen kontekst. Jeg oppfordrer lesere som etter å ha lest Eggens kritikk ser for seg min serie i Morgenbladet som en ny variant av Stanleys feltnotater, om å lese artiklene og dømme selv.

Sentralt i Eggens innlegg er hva jeg ikke skriver om og hva han skulle ønske jeg skrev om, det han naturlig nok som leder av Regnskogfondet mener er den viktigste historien: Han vier store deler av sitt innlegg til å fortelle om larvefestivalen til kombai-folket, der vi begge deltok. Historien om larvefestivalen handler, som Eggen skriver, om forvaltning av regnskogen, som er avgjørende, lokalt for folkene som lever der, og globalt, for oss alle. Det kan også være et frempek: kanskje må vi vende oss til tanken om å bruke larver til å ernære oss i fremtiden.

Dette var en historie som jeg også gledet meg til å skrive, og hvor jeg i kraft av å være eneste norske skribent på stedet i grunnen ikke hadde ventet at noen skulle komme meg i forkjøpet med å fortelle.

Mer fra Debatt