Debatt

Presis kirurgi med sløv kniv

Jeg beklager å måtte skuffe Sumaya Jirde Ali igjen.

I Morgenbladet 12. juli går Sumaya Jirde Ali til angrep på vårt opprop mot «rasismeparagrafen», straffeloven § 185. Hun føyer seg inn i rekken av kritikere som velger rene påstander fremfor saklige argumenter.

Ali er sikker i sin sak: Oppropet kom fordi lagmannsretten dømte en kvinne til 14 dager ubetinget fengsel for hennes ytringer om førstnevnte. Jeg må dessverre skuffe Ali. Oppropet kom på bakgrunn av en rekke dommer – bare én av disse var tingrettsdommen som gjaldt ytringene om henne, nemlig «Fandens svarte avkom» og «korrupte kakerlakk». Selv om Ali hardnakket benekter det, er begge disse rene meningsytringer. Ingen av ytringene kan med rimelighet tolkes som trusler om eller oppfordringer til noe straffbart, ei heller som ærekrenkelser av individet Ali.

«Jeg klarer ikke helt begripe hvorfor det skal være kontroversielt at norsk rettsvesen slår ned på hatefulle ytringer som er lovstridige», lyder Alis sirkelresonnement. Problemet er jo nettopp at slike ytringer er gjort lovstridige gjennom § 185 som aldri burde ha vært innført.

Hun skriver: «Det er ikke min subjektive opplevelse av å bli krenket av en meningsytring som får to rettsinstanser til å konkludere med at jeg trenger et særlig vern. Det er det hatefulle ytringer som gjør.» Begrepet «hatefulle ytringer» kan ikke gis noen presis definisjon, dets meningsinnhold kan ikke fastslås objektivt. Eller for å bruke Flemming Roses formulering som muligens vil appellere til lyrikeren i Ali: «Det som for én er hatefulle ytringer, er for en annen poesi.» Et avgjørende argument mot § 185 er at den bygger på nettopp slike subjektive begreper. Innvendingen fra juridisk hold om at mange andre straffebud er tilsvarende vage, er intet annet enn misvisende og tilslørende.

Det er grunn til å betvile Alis påstand om at hennes egen opplevelse av de siterte ytringene ikke har spilt noen rettslig rolle, da de åpenbart bidro til domfellelsen. I tingrettsdommen står det: «Retten ser i vurderingen også hen til hvordan C selv oppfattet bruken av ordet kakerlakk: Hun beskrev ordbruken som en ren dehumanisering av henne som menneske.» Retten la med andre ord vekt på Alis egen opplevelse av å bli kalt en kakerlakk. Dette er nokså spesielt, idet § 185 er ment å verne grupper snarere enn individer. Oppsiktsvekkende nok rommer fastslår dommen at Ali også «har krav på et særlig vern mot slike grovt krenkende ytringer. Hun er en offentlig kjent samfunnsdebattant og en viktig talsperson for en minoritetsgruppe i Norge.» Rent bortsett fra at det ikke er rettens oppgave å vurdere «viktigheten» av samfunnsdebattanter, er det selsomt at det fastslås at en enkeltperson som Ali fortjener «et særlig vern».

Ali forklarte i retten at hun følte seg «frarøvet» sin «menneskelighet»: «Hva gjør man med krypdyr, spurte jeg retten, hvilke holdninger og handlinger åpner man opp for når man ikke lenger anerkjenner den andres humanitet?» Nå er nok ikke «dehumaniserende» karakteristikker noe særsyn i offentlig debatt. Her er et par eksempler: « Grumset på internett ble stanset noen små uker, men kakerlakker lar seg ikke kue og kom kjapt tilbake» (Anne Holt, Dagbladet 12. april 2012) og «Nå har bloggerne @helgeluras og @lars_akerhaug tømt ut litt mer flytende fôr til kloakkrottene sine igjen» (Jon Wessel-Aas, Twitter 20. april 2019).

Slike ytringer er beslektet med Susan Sontags uttalelse «Den hvite rase er kreftsvulsten i menneskehetens historie» fra 1967. De kan alle kalles dehumaniserende, de er rettet mot hvite mennesker tilhørende «majoriteten» og er derfor ikke i strid med § 185. Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer». Jeg vet ikke hva Ali mener om slik gruppeselektiv lovgivning. Selv finner jeg den klart diskriminerende.

Avslutningsvis uttrykker Ali lettelse over at «det heldigvis ikke er synsere som befolker norsk rettsvesen». Jeg beklager å måtte skuffe henne igjen. Når rommet for dommernes skjønnsutøvelse blir for vidt, er synsing unngåelig. Like lite som presis kirurgi kan foretas med en sløv kniv, kan rene meningsytringer vurderes objektivt med et juridisk redskap som § 185.

Carl Müller Frøland

Mer fra Debatt