Annonse
09:33 - 19. juli 2019

Menneskerettigheter trekker i ulik retning

Problemet med oppropet mot straffeloven § 185 er at det ikke åpner opp for diskusjon om grenseganger, men helt generelt krever at bestemmelsen fjernes.

«§ 185 skal beskytte samfunnet mot hatet og hetsen som kan oppstår når hatefulle ytringer rettet mot minoriteter spres i offentligheten», skriver Adele M. Mestad. Foto: Nim
Annonse

I en kronikk i Morgenbladet 10. juli kritiserer idéhistoriker Carl Müller Frøland, en av forfatterne bak oppropet for å fjerne straffelovens § 185 meg for noen uttalelser jeg ga til en journalist i Morgenbladet rett før sommeren. Han peker på at jeg hverken forstår at bestemmelsen er en «veritabel trussel mot ytringsfriheten»; at jeg driver med «juridisk tåkeleggeri» og at jeg gir «direkte misvisende» informasjon om terskelen for bruk av straffelovens bestemmelse om hatefulle ytringer (§ 185). La meg derfor utdype litt.

Det er heldigvis mange ting vi er helt enige om. Oppropsforfatterne understreker ytringsfrihetens grunnleggende begrunnelser om sannhetssøken, demokrati og individets meningsdannelse. I en tid hvor ideen om sannhet stadig utfordres og hvor den liberale verdensorden er under press, er dette viktigere enn noensinne. Det grunnleggende idealet om at ytringer helst bør møtes med motytinger og ikke med straff, er vi også enige om. Men jeg antar samtidig at vi er enige om at noen begrensninger i ytringsfriheten må vi – som i alle andre samfunn – ha for å beskytte andre rettigheter. Privatliv. Minoritetsvern. Diskrimineringsvern. Og som alltid når ytringer straffesanksjonertes for å beskytte andre, må dette skje innenfor ytringsfrihetens grenser. Og som de fleste rettslige spørsmål, handler dette om balanse og nyanser.

Oppropet bygger på argumenter om at straffelovens § 185 som ytringsfrihetsbegrensning er for subjektiv og uklar. Det er vanskelig å være uenig i at bestemmelser som gir grunnlag for inngrep i ytringsfriheten helst bør være så klare som mulig, for å sikre forutsigbarhet for den som ytrer seg. Det er imidlertid ikke riktig, slik oppropet synes å bygge på, at bestemmelsen gir grunnlag for å strafflegge på bakgrunn av subjektiv følelse av krenkelse. Når jeg peker på at terskelen for å benytte straffeloven § 185 er høyere enn det en ren lesning av ordlyden i bestemmelsen tilsier, så er det fordi det følger av andre kilder, som lovens forarbeider og høyesterettspraksis. Det følger av disse kildene at bestemmelsen rammer ytringer som er «kvalifisert krenkende» eller som innebærer «grov nedvurderinger av en gruppes menneskeverd,» eller som oppfordrer til integritetskrenkelser. Også kan vi godt diskutere om denne høye terskelen burde fremgå enda tydeligere av selve lovteksten. Men den juridiske metode bygger nå en gang på at man må via flere kilder for å definere et meningsinnhold i en straffebestemmelse. Å peke på dette er ikke ment som «juridisk tåkeleggeri», slik Frøland hevder, men som et juridisk faglig svar på spørsmål fra en journalist.

Det er imidlertid ikke riktig, slik oppropet synes å bygge på, at bestemmelsen gir grunnlag for å strafflegge på bakgrunn av subjektiv følelse av krenkelse.

Straffelovens ulike bestemmelser som kan gi grunnlag for straff av ytringer, har ulike begrunnelser. Straffeloven § 185, som gjennomfører statens forpliktelser etter blant annet FNs rasediskrimineringskonvensjon, har to særlige formål.

For det første skal den beskytte samfunnet mot hatet og hetsen som kan oppstår når hatefulle ytringer rettet mot minoriteter spres i offentligheten. Dette bygger på brutale erfaringer fra 2. verdenskrig om hva som kan skje når slikt hat spres og får vokse ubegrenset. Selv har jeg sett det på nært hold da jeg jobbet i Rwanda domstolen som viste nettopp hvor kort vei det kan være fra hatefulle ord til horrible handlinger. Dette er ikke teori men nær historie. Og det sentrale med å peke på dette, er at dette formålet ikke ivaretas av de andre straffebestemmelsene vi har som rammer ytringer. Det betyr at hvis straffeloven § 185 fjernes, så fjerner vi også et viktig vern av minoritetsgrupper med en særlig viktig begrunnelse.

For det andre skal den gi et vern for utsatte minoriteter og bidra til at disse gruppene kan delta i det offentlige ordskiftet på lik linje med andre. Undersøkelser viser at når ordskiftet blir for hatefullt, så mister vi stemmer, og særlig minoritetenes stemmer. Det betyr at straffelovens bestemmelse også skal bidra til å sikre ytringsrommet for flest mulige. Det er med andre ord ytringsfrihetsargumenter i begge vektskåler.

Det er nå en gang slik at alle straffebestemmelser må tolkes – dette er jusfagets kjerne.

Jeg kritiseres også for å underspille hvor hyppig bestemmelsen brukes. Jeg pekte kort på at bestemmelsen ikke er særlig ofte brukt i forhold til mange andre straffebestemmelser. Men det er riktig at vi har sett en økning de siste årene. Det er to grunner til dette. For det første har politi og påtalemyndighet gitt økt prioritering til denne type saker som følge regjeringens strategi mot hatefulle ytringer. For det andre har den digitale utviklingen ført til at nedslagsfeltet for bestemmelsen er blitt betydelig større, som følge av at stadig flere kan nå offentligheten med sine ytringer. Før måtte man tale på et torg eller sende et leserinnlegg for å ytre seg offentlig, nå kan de aller fleste med et tastetrykk nå offentligheten. Det sier seg selv at det fører til en økning også av straffbare offentlige ytringer og økning av antall straffesaker, uten at det nødvendigvis betyr at samfunnsdebatten begrenses gjennom bruk av straff.

Med alt dette sagt – misforstå meg helst rett. Jeg har aldri sagt at anvendelsen av bestemmelsen i praksis fra de lavere domstoler alltid treffer planken i denne vanskelige balansekunsten mellom minoritetsvern og ytringsfrihet. Og vi har få prinsipielle rettsavklaringer fra Høyesterett i nyere tid, særlig knyttet til balansegangen i saker om hatefulle ytringer på nett. Vi mangler forskning om årsakssammenhenger og effekten av straff. Vi vet for lite om hvilke andre tiltak som kan virke bedre. Problemet er bare at oppropet ikke åpnet opp for konkret og nyansert diskusjon om grenseganger, men helt generelt krever at bestemmelsen fjernes. Som mange har pekt på, vil dette være både problematisk som signal, også sett opp mot menneskerettsbestemmelser som forplikter staten til å verne minoritetene mot hatefulle ytringer, både etter FNs rasediskrimineringskonvensjon og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Som direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter er jeg opptatt av alle menneskerettighetene. Det innebærer at man må foreta vurderinger av forskjellige og ofte motstridende hensyn – og menneskerettigheter som trekker i ulik retning.

Straffeloven § 185 gir absolutt rom for tolkning, men det er den ikke alene om. Det er nå en gang slik at alle straffebestemmelser må tolkes – dette er jusfagets kjerne. Hvis det er et argument for å fjerne bestemmelsen, så er store deler av straffeloven i trøbbel.

Adele M. Mestad

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»