Annonse
00:00 - 10. juli 2019

Juridisk tåkelegging

Det er meg en gåte at menneskerettighetsdirektør Mestad ikke ser at rasismeparagrafen utgjør en veritabel trussel mot en av de grunnleggende menneskerettighetene – ytringsfriheten.

§ 185-problemet: Noen av uttalelsene til Adele Matheson Mestad er «direkte misvisende», skriver Carl Müller Frøland. Foto: Tore Kristiansen/VG/NTB scanpix
Annonse

I Morgenbladets reportasje 30. juni kritiseres oppropet mot straffeloven § 185 av Marian Abdi Hussein i Oslo SV og Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter. Hussein angriper oss 18 bak oppropet som «en gjeng med privilegerte mennesker, som ikke har noen identitetsmarkører som gjør dem til gjenstand for hets og hat». Med en slik fordomsbasert gruppestempling, som bryter med elementære debattregler, utdefinerer Hussein seg fra saklig meningsutveksling. Mestad fremsetter derimot enkelte argumenter, skjønt ikke solide.

«Det er ikke en veldig hyppig brukt paragraf, selv om vi ser en liten økning de siste årene», uttaler Mestad. Faktum er at § 185 er blitt brukt langt mer de siste årene enn i det lange tidsrommet fra den ble innført i 1970 frem til rundt 2010. Mestad benekter at noen er blitt straffet for rene meningsytringer etter paragrafen: «Hvis vi ser på tilfellene hvor loven blir anvendt, er det snakk ytringer som er kvalifisert som krenkende eller innebærer om grove nedvurderinger av en gruppes menneskeverd.» Dette er direkte misvisende. Som jeg påpekte i Aftenposten 3. juli, har en rekke rene meningsytringer ført til en straffereaksjon etter § 185, som «jævla nigger» og «måtte du råtne i helvete din drittkjerring!». Her er ytterligere to eksempler, for øvrig begge en form for religionskritikk: «Fordi du er islam, du er terrorist, du ødelegger Norge» og «jeg hater hijaben som du har»; det er tendenser til at § 185 i praksis også fungerer som en blasfemibestemmelse. Provoserende eller ei – slike ytringer er ene og alene uttrykk for meninger.

På spørsmål om ikke paragrafen rommer subjektive begreper, svarer Mestad: «Slik er det jo veldig ofte med strafferetten, vi har mange vage bestemmelser. Det er ikke unikt for denne paragrafen.» Dette fremstår som tåkelegging. § 185 er bygget rundt subjektive begreper som «hat», «forhånelse» og «ringeakt», som ingen med noen grad av sikkerhet kan si hva ligger i. Hvilke andre straffebestemmelser har et like lavt presisjonsnivå som paragrafen om «hatefulle ytringer»? Mestad bør gi eksempler på slike paragrafer.

Jeg kan heller ikke se at juridiske betegnelser som «kvalifisert krenkende» eller «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd» hjelper oss nevneverdig på vei med klargjøringen av hva slags ytringer § 185 rammer. For øvrig har både høyesteretts- og lagmannsdommere understreket at «hatytringsparagrafen» er upresist formulert, og både riksadvokat og sentrale politijurister har kalt den juridisk vanskelig å håndtere.

§ 185 er i seg selv en både illiberal og ugjennomsiktig bestemmelse som hverken klargjøres av forarbeider eller rettspraksis. Og nettopp denne bestemmelsen benyttes altså stadig oftere. Det er meg en gåte at menneskerettighetsdirektør Mestad ikke ser at dette utgjør en veritabel trussel mot en av de grunnleggende menneskerettighetene – ytringsfriheten.

Carl Müller Frøland

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme