Annonse
13:53 - 23. juli 2019

Ingen klargjøring fra Mestad

I Morgenbladet 19. juli svarer Adele M. Mestad på min kritikk av hennes uttalelser om oppropet mot paragraf 185. Hennes imøtegåelse av mine argumenter er ikke overbevisende.

Annonse

Mestad skriver at det «ikke (er) riktig, slik oppropet synes å bygge på, at bestemmelsen gir grunnlag for å strafflegge på bakgrunn av subjektiv følelse av krenkelse.» Det oppropet faktisk påpeker, er at bestemmelsen inneholder subjektive begreper som gjør at dommere må foreta subjektive vurderinger av eventuelt «hatefulle» ytringer.

Mestad nevner de angivelig klargjørende to uttrykkene «kvalifisert krenkende» og «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Disse uttrykkene er i seg selv uklare, og Mestad gjør intet forsøk på å definere dem.

Mestad forklarer at paragrafen er ment å skulle «beskytte samfunnet mot hatet og hetsen som kan oppstår når hatefulle ytringer rettet mot minoriteter spres i offentligheten». I denne forbindelse viser hun til «brutale erfaringer fra 2. verdenskrig» og Rwanda som viser «hvor kort vei det kan være fra hatefulle ord til horrible handlinger». Det er ikke uvanlig at tilhengere av paragraf 185 trekker inn folkemordene i Nazi-Tyskland og Rwanda for å vise nødvendigheten av å regulere «hatytringer». Slik argumentasjon baserer seg på et postulat: Det er farlig å «dehumanisere» en minoritetsgruppe, med henvisning til hvordan jødene under naziregimet og tutsiene under hutustyret ble fremstilt forut for folkemordene. Problemet er at denne tenkemåten er kontekstblind.

Den totalitære nazistaten kunne uforstyrret bedrive propaganda rettet mot bestemte grupper, særlig tydelig eksemplifisert ved den systematiske fremstillingen av jødene som «rotter», «bakterier» og så videre. Situasjonen var åpenbart ikke så ulik i Rwanda, hvor huturegimet kunne føre en vedvarende agitasjonskampanje som betegnet tutsiene som «kakerlakker» og «slanger».

I både Tyskland og Rwanda fikk makthaverne full kontroll over offentligheten hvor «hatefulle» ytringer om utpekte grupper kunne gjentas og gjentas uten å møte motytringer. Befolkningen ble ikke presentert for motforestillinger og kunne gradvis innpodes statens budskap. Det er noe annet når enkeltpersoner fremsetter de samme «hatefulle» ytringene i en liberal offentlighet. Det er overspent å hevde at et liberalt samfunns vide ytringsrom, hvor «hatytringer» ikke er regulert, kan legge til rette for folkemord. I de autoritære statene som utførte folkemord, hersket det overhodet ikke ytringsfrihet.

Det handler om to ulike maktforhold: I den liberale konteksten er det symmetrisk (borgere rammes av ytringer fra medborgere), mens i den autoritære er det asymmetrisk (borgere rammes av ytringer fra makthaverne). Isolert sett kan en «dehumaniserende» ytring, som «jøder er rotter» eller «tutsier er kakerlakker», vanskelig sies å være potensielt handlingsutløsende. Men som ledd i autoritær statspropaganda inngår ytringen i et indoktrineringsmønster som kan virke handlingsutløsende.

Mestad påpeker at paragraf 185 også har en annen begrunnelse: Den skal «gi et vern for utsatte minoriteter og bidra til at disse gruppene kan delta i det offentlige ordskiftet på lik linje med andre. Undersøkelser viser at når ordskiftet blir for hatefullt, så mister vi stemmer, og særlig minoritetenes stemmer.» Hvordan noen opplever rene meningsytringer, er lite konkret og kan ikke danne grunnlag for å «luke vekk» slike ytringer fra offentligheten.

Mestad medgir at det har vært en økning i antall domfellelser etter paragraf 185 de siste årene. Som én av årsakene fremhever hun at politi og påtalemyndighet sterkere har prioritert dette strafferettslige området. Denne utviklingen er i mine øyne svært bekymringsfull. Politiet utviser stor energi i jakten på «hatefulle ytringer», som faktisk til dels er rene meningsytringer, med bruk av både «bekymringssamtaler» og en anonym tipstjeneste til publikum som i realiteten legger opp til systematisk angiveri. Den iver politi viser i å håndheve paragraf 185, kan i seg selv virke avskrekkende og forsterke selvsensuren som helt opplagt frembringes av vissheten om en mulig straffereaksjon. Denne formen for «vekkluking» av rene meningsytringer ignorerer Mestad helt.

Mestad bemerker: «Vi mangler forskning om årsakssammenhenger og effekten av straff. Vi vet for lite om hvilke andre tiltak som kan virke bedre.» Det er godt at hun innrømmer dette, men er det ikke påfallende at man har så liten kunnskap på dette feltet nesten femti år etter paragrafens innføring?

Mestad mener en opphevelse av den vil være problematisk med hensyn til «menneskerettsbestemmelser som forplikter staten til å verne minoritetene mot hatefulle ytringer, både etter FNs rasediskrimineringskonvensjon og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter». De bestemmelsene om minoritetsvern mot «hatefulle ytringer» som Mestad sikter til, var i sin tid uhyre kontroversielle i vestlige demokratier. Disse bestemmelsene ble imidlertid inkorporert i de to FN-konvensjonene på grunn av press fra Sovjetunionen. Kriminalisering av «hat» mot minoriteter på bakgrunn av hudfarge og avstamning går tilbake til «Stalin-grunnloven» av 1936. Denne forhistorien i seg selv gjør ikke en paragraf som 185 ugyldig – men det er verdt å tenke over at en slik ytringsregulering egentlig har sitt utspring i et totalitært system.

Mestad opplyser: «Det er nå en gang slik at alle straffebestemmelser må tolkes – dette er jusfagets kjerne. Hvis det er et argument for å fjerne bestemmelsen, så er store deler av straffeloven i trøbbel.» Alle som står bak oppropet (ikke bare juristen), er nok innforstått med at juss er en fortolkningsdisiplin, samt at enhver lovbestemmelse gir dommere et visst tolkningsrom. Det Mestad konsekvent nekter å forholde seg til, er at paragraf 185 er usedvanlig upresist utformet og følgelig gir et altfor vidt rom for skjønnsutøvelse. Hun kommenterer overhodet ikke min påpekning av at både høyesteretts- og lagdommere også har vurdert paragrafens ordlyd som upresis.

Jeg tillater meg å sitere Strategisk stab i Oslo politidistrikt om paragraf 185: «Grensen mellom hvilke ytringer som er vernet av ytringsfriheten og hvilke som er straffbare kan være meget vanskelig å trekke. I tillegg vil grensen endre seg med samfunnsutviklingen. Det er knapt mulig å gi en presis beskrivelse av hvor grensen går» («Hatkrim. Rettslige og praktiske spørsmål», side 34). Med andre ord: Det er i praksis umulig å trekke noen grense mellom lovlige og ulovlige («hatefulle») ytringer, og denne «grensen» flyter frem og tilbake i takt med samfunnsutviklingen.

Fastholder fremdeles Mestad at paragraf 185 ikke skiller seg fra andre ytringsregulerende straffebud?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»