Annonse
13:07 - 08. juli 2019

Ikke mitt museum

Debatten rundt Nasjonalmuseets samarbeidsavtale med Fredriksen Family Art Company er nesten like urovekkende som avtalen.

Arkitektonisk rendering av det nye Nasjonalmuseet. Illustrasjon: Kleihues + Schuwerk / MIR kommunikasjon / Statsbygg
Annonse

Nasjonalmuseet slapp sin pressemelding for drøye to uker siden. Knut Ljøgodt påsto samme kveld at avtalen ikke er kritikkverdig, en umiddelbar ekspertbekreftelse av at direktør Karin Hindsbos budskap stemmer. Dette er fint, naturlig og – tro det eller ei – vanlig i utlandet. Den samme positivitet og underliggende logikk kom samtidig fra Aftenpostens kulturredaktør Cecilie Asker, som applauderte Fredriksen-modellen for merverdien den gir alle. Dagen etter heiet Tommy Sørbø (som har snudd mening siden) og andre videre på denne «vinn-vinn-situasjonen». Konsensus oppnådd: når rikinger gir penger, får de noe tilbake. Mer av det samme, takk! Hva er problemet?

Kritikken kom med Jonas Ekeberg, Ruben Steinum og noen museumsdirektører i inn- og utland i spissen. Motstanden sirkulerer rundt avstandsprinsippet og faglig integritet, samt noen få juridiske og etiske spørsmål – relativt forutsigbare ståsteder som ble fort stemplet «gammeldags og surmaget» av dem som ønsker nyliberalisme velkommen i Norden. I mellomtiden avfeier Hindsbo og samlingsdirektør Stina Högkvist – nå med kulturministeren i ryggen – alle skeptikere med et repeterende lydspor av ord som styrke, berike, nye muligheter og større spillerom.

Det er mer eller mindre det. Motstanden mot avtalen dør ut i den samme konsensuskulturen som legitimerer partnerskapet. Lik det eller ikke, aksept for at kunstmuseer er avhengige av slike byttehandler gjennomsyrer nå debatten. Alt som er igjen å diskutere er hvor mye privat innflytelse – og profitt – vi kan leve med, og hvor stor risikoen er for at Fredriksens kunstsamling senere forsvinner fra museet. Hvorfor stopper kritikken her? Kanskje et snev selvsensur? Som om kunstverden er redd for å krenke hierarkiet, utfordre kolleger, gå glipp av karrieremuligheter, eller utelukkes fra Nasjonalmuseets åpningsutstilling.

 «Dette er manifestasjonen av rikdom, makt og ‘insisterende og blinkende hvithet’», skriver Jérémie McGowan om pressebildene til Nasjonalmuseet. Foto: Morten Qvale / Nasjonalmuseet. 
Motstanden mot avtalen dør ut i den samme konsensuskulturen som legitimerer partnerskapet.

Vi er nødt til å ta pressebildene på alvor, særlig siden de brukes så offensivt i Nasjonalmuseets kommunikasjon- og forsvarsstrategi: OMG og WTF. Ja, bildene er «familien Kardashian verdig» som Ekeberg sier i forbifarten, men hva finner vi ellers? Ragnhild Brochmann har sett nærmere på fotograf Morten Qvales arbeid, men hun gjenoppreiser Hindsbo og Högkvist i en slags offerrolle og argumenterer for hvor «bemerkelsesverdig ulike» de er fra søstrene Fredriksen. Blikket utenfra er mer lovende. Maria Kjær Themsen for danske Information treffer spikeren på hodet. Det er nettopp disse bilder som er «én af de mer opsigtsvækkende ting omkring den nye alliance». Themsen ser et girlband av avblekede Hollywood-stjerner i stiletter og luksusklær. Jeg hallusinerer en gjeng botoxdrevne fembots.

Denne kvelende homogeniteten skremmer vettet av meg. Jeg klarer ikke å se på disse bildene og lese overskriften «Mangfold er stikkordet for Nasjonalmuseets nye avtale» samtidig. Andre lovende buzzwords svever rundt i Nasjonalmuseets retorikk, men ingen holder. Med sine rare shout-outs til Scandi noir og truende barokke undertoner, er pressebildene et svimlende møte mellom police lineup og kongefamiliebilder som kommuniserer noe helt annet enn «vi har det veldig gøy når vi er sammen». Prøv heller: dette er manifestasjonen av rikdom, makt, privilegium og det Teju Cole kalte «insisterende og blinkende hvithet» under sitt besøk på Nasjonalgalleriet i fjor.

Nasjonalmuseets tilsynelatende desperasjon for å tiltrekke seg privatpenger er et passende sluttspill for dagens kulturpolitikk. Hva vil den langsiktige konsekvensen av «flere års samtaler og forhandlinger» med Fredriksens være – en av våre viktigste kulturinstitusjoner anerkjent for kunstnerisk visjon, eller skammelig kolonialarv i verdensklasse?

Det burde ikke vært mulig at spørsmålet «hvor kommer pengene fra?» er nesten fraværende i denne diskusjonen.

Er det feil å kreve mer av våre flaggskips museumsledere? Av vår kulturminister? Det burde ikke vært mulig at spørsmålet «hvor kommer pengene fra?» er nesten fraværende i denne diskusjonen. Hvor er den etiske kritikken, og den hardtslående undersøkende journalistikken som trengs for å drive den? Har vi ikke et kollektivt ansvar for å passe på historiene som fortelles i vår tid, samt måten de skrives og avbildes? Gir vi Hindsbo, Fredriksen-søstrene, Trine Skei Grande og deres allierte styring, sitter vi muligens igjen med lite mer enn koselig Norge Rundt-vaffelprat og en fortelling om tvillingenes «morsarv», slik at The Fredriksen Commissions identifiseres utelukkende med «gode barndomsminner og et ønske om at flere unge skal få oppleve hva kunst kan bety». Dette føles mistenkelig skuddsikkert ut, en forkjøpsnegasjon av kritikk.

Nyhetsvarsel: mens Kultur-Norge nå sikler etter milliarder i private hender, har noen av verdens ledende museer og kulturinstitusjoner endelig begynt å si nei takk til sjenerøse donasjoner. For noen få måneder siden tok Tate London og Guggenheim New York offentlig avstand fra Sackler-familien, som de ikke lenger aksepterer penger fra. National Portrait Gallery London avlyste en planlagt donasjon på $1,3 millioner kort tid etterpå. Fordi Sackler-formuen, som har finansiert dusinvis av Sackler-biblioteker, -institutter, -fløyer og – gallerier kommer fra OxyContin og opioidkrisen. Rikdom bygget på andres lidelse. Whitney Museum New York møter protestaksjoner med mål om å fjerne Warren Kanders fra styret fordi han eier et selskap som produserer blant annet tåregassen sprøytet på asylsøkere langs grensen mellom Mexico og USA. Både ansatte og kunstnere med forbindelser til noen av disse ovennevnte institusjoner ber om endring, nekter å bli med, eller tar grep for å rette søkelyset mot skitne penger. Vi er ikke helt her med Fredriksen Family Art Company, men vi er i hvert fall der at vi må snakke om hva det betyr for Nasjonalmuseet – og oss.

Filantropi har lenge vært metode for rebranding blant rike som har samlet enorme formuer på utnyttelse og misbruk av andre. Mens noen utenlandske forbilder sakte begynner å våkne opp, forblir private gaver til kunst- og kulturinstitusjoner stort sett uregulert. Det hadde vært fint om Norge med Nasjonalmuseet i spissen, tok en ledende rolle her. La oss erstatte faglig hysteri over den forstyrrende ideen om at en kunsthistoriker kanskje ikke skal ha siste ord med helt nye motstandsformer.

Jérémie McGowan
Direktør, Nordnorsk Kunstmuseum

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»
«Thomas Nordahl utelater langt mer relevante fakta, nemlig statistikken for skriftlige eksamener.»