Debatt

Hvem tjener på Fredriksen-avtalen?

Både kulturministeren og Nasjonalmuseet er svar skyldig.

«Det er ikke oppsiktsvekkende at rike mennesker bidrar til kulturlivet» skriver kulturminister Trine Skei Grande i Morgenbladet 12. juli. Det har hun selvsagt rett i. Det er heller ikke det som er problematisk hverken generelt eller for Nasjonalmuseet spesielt. Det oppsiktsvekkende i avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen Family Art Company (FFAC) er at et offentlig, skattefinansiert museum inngår en avtale som innebærer at museets kunstfaglige kompetanse stilles til disposisjon for en privat kunstsamling i en oppbyggingsfase. En samling museet skal få låne, ikke eie, i ti år. Hva som skjer før eller etter det har gått ti år, er høyst usikkert. FFAC kan når som helst trekke kunstverk ut av avtalen.

De som følger med på prisutviklingen på internasjonal kunst vet at det her kan ligge en enorm økonomisk oppside for FFAC. Hvilket altså vårt offentlig finansierte nasjonalmuseum vil bidra til gjennom å vise Fredriksens kunst i kuraterte utstillinger, utlån til andre museer og gjennom omtale i internasjonale medier.

FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor. Det mest naturlige ville være å bygge et eget museum eller en kunsthall som bærer hennes navn. Vi må ha lov å spørre om det er riktig å bruke offentlige midler til å bygge opp og markedsføre en privat kunstsamling. Hittil er både kulturministeren og ledelsen på Nasjonalmuseet svar skyldig.

Arne Austrheim

Mer fra Debatt