Annonse
00:00 - 26. juli 2019

Hindre meg, og jeg vil begjære deg

Det er noe der i oss som pirres av hindring, av det farlige og det forbudte, skriver Sissel Gran. 

Annonse

«Trygghet og selvbekreftelse utgjør ikke en uttømmende beskrivelse av hva som driver oss», skrev Siri Gullestad i artikkelen «Seksualitet i et psykoanalytisk perspektiv. Et forsvar for drift og begjær»[1]. Sigmund Karteruds kritiske motsvar «Psykoanalysen mangler emosjoner»[2], førte til en debatt og artikkelserie der spenningsforholdet mellom menneskets vibrerende lystsøken på den ene siden og behovet for trygghet og bekreftelse på den andre, ble problematisert. Tematikken er ikke bare teoretisk interessant, men også en terapeutisk utfordring. Mennesker strever veldig med motsigelsen mellom drift og relasjon, her eksemplifisert gjennom et spørsmål som nylig landet i mailboksen min: «Når vet en om en skal gi opp, eller satse på et forhold? Hilsen en relasjonsskadd dame i et dameforhold, der synet på tillit og gjensidig respekt er på kollisjonskurs – men lidenskapen er på topp». Dette lille innblikket i et krevende forhold mellom to kvinner illustrerer temaet jeg for tiden borer i: Når begjær trumfer tillit og trygghet, blir mange forvirret. Og det kan forvirre oss terapeuter også, for vi vil gjerne tro at lidenskap og en tillitsfull relasjon går hånd i hånd. I stedet ser vi ofte det motsatte. Det turbulente forholdet sparker i hormonsystemet og skaper ekstatiske, erotiske møter – utroskapsrelasjonen er et kroneksempel på dette – mens begjæret langsomt kan slukne i det vennskapelige, stabile forholdet.

I de to foregående essayene om begjær på ville veier har jeg pirket i det forbudtes betydning, hvordan det fremmede, farlige og spenningsfylte tiltrekker oss og nærer vårt menneskelige begjær. Det forbudte er selvsagt knyttet til hindring, og i utroskapsforholdet er hindring et gjennomgangstema. Partene hindres kontinuerlig i å ha kontakt. Det er en evig lengsel etter forening, noe som spiller på lag med lyst og lidenskap. Men spiller hindringsfaktoren en viktigere rolle for utløsningen av begjær enn vi vanligvis tenker oss – også i et forhold som hverken er farlig eller forbudt, men heller ganske så trivielt? Da jeg skrev boken Hekta på et håp om kjærlighet sammen med Nora Skaug i 2010, ble jeg for alvor opptatt av hvordan hindring kan fungere som tennvæske for vår ulmende higen etter personer som oppleves som en slags premie; kjærester som aldri kan vise klart og tydelig at «det er oss, baby», den pene jenta som bare trenger skulderen din hver gang en ny he-man har glidd unna, den gifte mannen som du bare kan treffe i hemmelighet. Mennesker som unndrar seg, som bare gir deg et minimum av oppmerksomhet, kan utøve en magnetisk tiltrekningskraft på en romantisk interessert andreperson. Fenomenet har gitt stoff til utallige romaner om ulykkelig kjærlighet, men i Hekta valgte jeg å omdøpe fenomenet til noe mindre nobelt: hekt. Jeg følte at begrepet «ulykkelig kjærlighet» ikke var særlig dekkende, det er for mye nerver, panikk og paralleller til sykelig avhengighet involvert i denne typen relasjoner. Den som «rammes» kan i årevis jage en uoppnåelig drøm som alle andre ser er nettopp det; en uoppnåelig drøm. To romaner, én klassisk og én moderne, gir oss briljante innblikk i hekt-relasjonens dynamikk. Den første er Goethes Den unge Werthers lidelser fra 1774, der Werther stadig overfortolker den uoppnåelige Lottes vennlighet som tegn på kjærlighet. Den andre er Lena Anderssons Rettsstridig forføyning fra 2013. Her er det Ester Nilsson som frenetisk leser hengivenhetstegn inn i kulturmannen Hugo Rasks tankeløse replikker. Hindringens kraft reflekteres også i dette hjertesukket hos mange unge og voksne som stadig logger seg av og på dating-apper: «Jeg skjønner ikke hvorfor jeg bare vil ha de som ikke vil ha meg, mens de som vil ha meg, ikke interesserer meg.» Hindring kan være et særdeles virksomt afrodisiakum.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»