Annonse
10:29 - 22. juli 2019

Gi naturen en ny sjanse

Dersom vi møter naturen som landskap, vil vi kunne ta våre valg med et rikere og mer nyansert natur- og menneskesyn.

Kupert: Nærøydalen i Sogn og Fjordane / Hordaland, her avbildet en gang mellom 1890 og 1910. Foto: Severin Worm-Petersen / Norsk Teknisk Museum
Annonse

I Morgenbladet forsøker Bernhard Ellefsen å spore opp hvilken natur som i dag går tapt. De gode svarene finnes i skjønnlitteraturen. Offentlige beslutningsprosesser tilbyr en adskillig mer triviell fiksjon. Her går ikke den organiske naturen først og fremst tapt når dynamittsalvene fyres av og det urgamle grunnfjellet sprenges i filler. Nei, på denne retorisk anlagte arenaen går naturen tapt i et ingenmannsland mellom ulike utbyggingsinitiativer, offentlig saksbehandling, politiske vedtak. Muligheten til å begrense naturtapet ligger paradoksalt nok i å forstå̊ hvilken natur som skapes i dagens offentlige beslutningsprosesser.

Plan- og bygningsloven, og tilsvarende sektorlover, pålegger enhver tiltakshaver å utrede tiltakenes konsekvenser for miljø og samfunn. Det er etablert klare prosedyrer for disse sakene. Problemet er for det første at de er knyttet til enkeltsaker. For det andre skiller de ikke mellom små̊ og store prosjekter. I sum gir denne praksisen store konsekvenser for norsk natur og landskap. Når for eksempel NVE på oppdrag fra Olje- og energidepartementet legger frem en nasjonal ramme for vindkraft, er hele landet vurdert som potensielt utbyggingsområde. Når sentrum i norske østlandsbyer skal knyttes sammen med en jernbane som i utgangspunktet skal tåle hastigheter på 250 km/t, skal det altså̊ ryddes plass til en moderne, teknisk infrastruktur i byer med en over hundre år gammel sentrumsstruktur. De nye motorveiene dimensjoneres for hastigheter på 120 km/t. Norge er som kjent et kupert land. Hastighet koster. Den samfunnsøkonomiske nytte-kostnadsbrøken kunne med lavere hastigheter trolig ha vært langt mer positiv. De irreversible terrenginngrepene er likevel omfattende. Naturtapet tilsvarende. Med unntak av spørsmålet om å åpne opp for konsekvensutredning av oljeboringen i Lofoten, Vesterålen og Senja, er det vel få̊ andre tiltak der konsekvensene av selve konseptet, naturtapet på tvers av de mange enkeltsakene, er blitt gjenstand for en grunnleggende debatt.

Med lovverket i ryggen er det nærliggende å tenke seg at sammenhengen mellom irreversible inngrep og naturtap er et av de sentrale temaene i enhver konsekvensutredning. Virkeligheten er en annen. Standardprosedyrene drar oppmerksomheten vekk fra mer komplekse helhetsvurderinger og over mot fagspesifikke sjekklisteavklaringer. Når utredere og saksbehandlere forvandler eksistensielle livsmiljøer til teknokratisk språk, oppløses naturen både som levende og dynamisk organisme, og som kulturbærer. Isteden gjenoppstår den som en standardisert og kontrollerbar kvantitet. Hvor mange naturreservater berøres? Hvor mange dekar fulldyrket jord beslaglegges? Hvor mange automatisk fredede kulturminner går tapt? Det enkelt målbare vinner oppmerksomheten hos prosjektdrivere, saksbehandlere og publikum. Hvorvidt tapet har reell betydning for de verdiene som vernet skal beskytte, for eksempel om viktige hekke- eller rasteplasser går tapt i store naturreservater, når sjelden opp på agendaen.

Det enkelt målbare vinner oppmerksomheten hos prosjektdrivere, saksbehandlere og publikum.

Dagens konsekvensutredningssystem skaper en natur som i utgangspunktet ansees som truet av enhver utbygging. Alternativet til dette instrumentelle og lett apokalyptiske verdensbildet er å behandle naturen som landskap. Verktøyet finnes. I 2020 er det 20 år siden den europeiske landskapskonvensjonen ble nedtegnet i Firenze. I 2001, som første nasjon, påtok nasjonalstaten Norge seg de formelle forpliktelsene som fulgte med konvensjonen. Blant disse står enhvers rett til eget landskap sentralt. I konvensjonen er ikke landskap redusert til en passiv kulisse, eller et råmateriale til bruk i uforpliktende festtaler eller intensiv markedsføring. Derimot forstås landskap som en del av din og min identitet. Som landskap inngår naturen i våre subjektive erfaringer og våre felles fortellinger.

I det kvalitativt baserte landskapsbegrepet lar motsetningene mellom den estetisk tilegnede og den teknisk-digitalt kontrollerte naturen seg håndtere. Den naturen som Ellefsen finner i litteraturen, og som også̊ fremheves som et vesentlig aspekt i landskapskonvensjonen, er grunnleggende både for biologisk mangfold og for den menneskelige velferden i samfunnet. Litteraturen viser også̊ denne gangen vei. Mange tusen år før vandrefalkene la egg med skjøre skall – og senere jaktet byduer fra Oslo rådhus’ tårn, ble menneskets problematiske forhold til naturen fremstilt i den pastorale diktekunsten. Den litterære pastorale tradisjonen, alt fra Theokrits idyller til Vergils Bucolica, har alltid kretset rundt motivet natur som landskap. I senere tid har så vel Knut Hamsuns Pan som Thomas Manns Tonio Kröger videreformidlet den samme spenningen mellom enkeltmennesket, samfunn og natur, om enn med ulikt utfall.

I Hamsuns Pan forløses aldri spenningen mellom det organiske og sosiale mennesket. I Pan avsluttes den vanskelige balansegangen mellom det naturbaserte, individuelle livet og den regulerende, konvensjonelle sivilisasjonen med fragmentet Et papir fra 1861. Det skulle være unødvendig å ende opp med det samme tragiske resultatet i norsk natur. Men da må̊ sektorinteresser og enkle saksbehandlerkategorier komplementeres av det flerfaglige perspektivet som nettopp den europeiske landskapskonvensjonen etterlyser. De byråkratiske prosedyrene må̊ lære seg å håndtere den, av folk flest, estetisk tilegnede naturen.

Dersom menneskets problematiske forhold til naturen skal kunne håndteres, må̊ dermed sammenhengen mellom den enkeltes handling og naturtapet det medfører, erkjennes. I Thomas Manns Tonio Kröger blir hovedpersonen Tonio stadig konfrontert med sitt borgerlige opphav. Det er en tilværelse han med kropp og språk er en del av, men med sine refleksjoner og poetiske fremstillingskraft står utenfor. I motsetning til Hamsuns Thomas Glahn møter imidlertid Tonio Kröger alltid utfordringene med motstand. Spenningen mellom individ og samfunn, om enn artikulert mellom borgerskapets sivilisasjon og kunstnerens natur, kommer til en slags forsoning når Tonio aksepterer sin diktergjernings gjeld til hele det virksomme menneskelivet.

På tilsvarende måte vil vår holdning til hele den virksomme naturen stå seg bedre dersom vi klarer å innlemme oss selv i naturbegrepet. Ved å behandle naturen som landskap, vil vi lettere kunne få̊ øye på sammenhengen mellom de konseptuelle valgene vi tar og de grunnleggende konsekvensene de gir. Kanskje unngår vi da å koble storforbrukere av elkraft som globale søkemotorer eller kryptovalutaprodusenter til bærekraftsbegrepet. Kanskje ser vi da klarere hvordan den demokratiske retten til eget landskap trumfes av retoriske ess som «klimavennlig», «sikkerhet», «samfunnsberedskap» eller «smart». I dag går naturen tapt fordi utredningssystemet og en rekke store fortellinger med mytisk gjennomslagskraft skyver våre estetisk baserte naturerfaring utover sidelinjen. Dersom vi møter naturen som landskap, vil vi derimot kunne ta våre valg med et rikere og mer nyansert natur- og menneskesyn.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»