Annonse
00:00 - 12. juli 2019

Fra mesen til skyteskive

For oss som har vært i kulturdebatten en stund, er argumentene intet nytt under solen. 

Fotoillustrsjon: Pixabay / Morgenbladet
Annonse

At rike mennesker bidrar til kulturlivet er ikke oppsiktsvekkende. Det er ikke engang nytt. I et historisk perspektiv er egentlig det nye at staten engasjerer seg i kulturfeltet. Hvor mange av våre største malere har ikke hatt mesener som støttet deres kunstnerskap? Uten private penger ville vi hatt langt færre kunstverk å vise frem. Likevel vekker diskusjonen om private penger i kunst- og kulturlivet fortsatt sterke reaksjoner, jeg undrer meg hvorfor. Kulturpolitikken er viktigere enn noensinne, men debatten står tidvis på stedet hvil.

Vi er et langt og smalt lite land, nesten øverst på jordkloden. På ingen måte avsondret fra resten av verden, men likevel noe for oss selv innimellom. Delvis på grunn av oljebølgen som skyllet over oss, og ga oss en rikdom som er få forunt. Samtidig lever vi i en verden preget av store samfunnsendringer. Flere land rundt oss kutter systematisk i kulturbudsjettene, og nedskjæringer har ført til at flere kulturaktører har måttet endre drastisk i sin måte å tenke finansiering på. I Norge har imidlertid denne regjeringen økt kulturbudsjettene hvert år siden 2013, og i fjor var jeg, som kulturminister, budsjettvinner. Det gjør oss til en privilegert nasjon. Men vi må også kunne ha en fremtidsrettet debatt om hvordan vi kan gjøre kulturlivet sterkest mulig. At folk med penger ønsker å bidra tilbake til samfunnet gjennom kunst og kultur er et gode. Da må vi bli flinkere til å skape en kultur hvor vi ikke mistenkeliggjør deres motiver, men heller ønsker et større mangfold velkomment.

Aldri før i historien har vi brukt så mye offentlige penger på det visuelle kunstfeltet.

Uavhengig av om kulturbudsjettene går opp eller ned mener jeg at mangfold i finansieringen er et gode i seg selv. Mitt mål er enkelt: mest mulig kunst av høy kvalitet formidlet til flest mulig. Aldri før i historien har vi brukt så mye offentlige penger på det visuelle kunstfeltet. Staten har gitt over 600 millioner kroner i investeringsstøtte til det nye Munchmuseet og vi bruker over seks milliarder kroner på å få et nasjonalmuseum av ypperste verdensklasse på Vestbanen. Da er det for meg ganske oppsiktsvekkende at det er samarbeidet med Fredriksen-familien, og skjebnen til ett av om lag 90 utstillingsrom i det nye museet, som skaper mest debatt. Jeg har full tiltro til den faglige integriteten hos folkene våre på Nasjonalmuseet. Hadde det ikke vært mer oppsiktsvekkende med en kulturminister som hadde så lav tiltro til sine fagfolk at vedkommende gikk inn og detaljstyrte denne type samarbeid? Jeg må ha, og har, tillit til kompetansen og fagligheten hos Nasjonalmuseet. Deres oppgave er å kuratere det aller ypperste av kunst til flest mulig mennesker, og det er i dét lyset vi må se samarbeidet med Fredriksen Family Art Company.

Kunsten har en udiskutabel egenverdi. Men i min tid som kulturminister har jeg forsøkt å argumentere for kulturens plass i samfunnet. Ikke som et supplement, men som en premissleverandør. Både for enkeltmenneskets dannelse og myndiggjøring av seg selv, men også som en del av de overordnede fellesskapene vi bygger. Da er mangfoldig finansiering av kulturlivet en styrke, ikke en byrde.

Derfor handler samarbeidet mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen Family Art Company om mer enn hvem som har siste ord i kurateringen av Nasjonalmuseets fremtidige utstillinger, eller hva de ulike utstillingsrommene skal hete. Det er en debatt om hva slags kulturliv vi vil ha. Fremvisning og formidling av kultur av høy kvalitet og stort mangfold er et mål i seg selv. Prinsippet om armlengdes avstand, som er så viktig på kulturfeltet, gjelder også økonomisk. Og her tror jeg mange muligens frykter det som skjer i andre land, blant annet i Danmark, hvor Statens Museum for Kunst i København selv må hente inn store deler av finansieringen. Men vi har altså aldri før brukt så mye penger på det visuelle kunstfeltet som vi gjør nå.

Derfor må debatten om private penger bort fra premisset om at det er enten/eller mellom privat og offentlig finansiering. Det er ingen kausalitet i at hvis det blir mer av det ene, må det nødvendigvis bli mindre av det andre. Mest mulig penger til kunst og kultur er et gode som gagner oss alle. Dette handler om å lage en kultur for at det er bra å bidra med kunst som fellesskapet kan oppleve.

Vi trenger at flere private givere vil bidra til kulturlivet. Når vi står i den fantastiske lyshallen i det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen er diskusjonen om hvorvidt pengene kommer rett fra en post på statsbudsjettet, eller om de kommer fra private donasjoner, faktisk av liten interesse. Vi har et rikt og mangfoldig kulturliv i Norge, nå håper jeg kulturdebatten kan bli det samme.

Trine Skei Grande

Kultur- og likestillingsminister

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»
«Thomas Nordahl utelater langt mer relevante fakta, nemlig statistikken for skriftlige eksamener.»