Debatt

Flytende orden

Hvilken hensikt har det egentlig å kritisere andres opprydding i eget liv?

Jeg er dypt uenig med Ellen Sofie Lauritzen sin beskrivelse av oppryddingstrenden og dens årsak og effekt. Det er definitivt sant at en ryddebølge endelig har nådd Norges kyst. Mange, som Lauritzen, virker å gå i forsvar fordi de oppfatter at vi blir påtvunget sterile, Insta-klare hjem med toppen 30 bøker.

Med over 30 års erfaring som barnfri må jeg si meg enig i en ting: Rot er uhorvelig deilig – hvis man har plass til det. Jeg elsker en strøken skrivepult. Og en haug med halvleste bøker og tidsskrift, halvspiste chipsposer og skitten-rene klær. Men de aller fleste som har prøvd å være administrerende direktør i hjemmet for flere enn seg selv vet også at det å administrere «ting» er ekstremt tidkrevende.

Lauritzen beskriver foreldrehverdagens kaos ganske godt. Den grusomme følelsen av å stå med en meningsløs dings i hver hånd mens man tenker «hvor i helsike skal jeg gjøre av denne / hvor er regnbuksa så vi kan komme oss ut». Mens ungene samtidig krangler eller spør «Hvor er den lille Lego-gullpengen jeg hadde forrige torsdag?» (faktisk eksempel fra eget liv). Det er overveldende.

Det å gi hver ting en fast plass løser langt på vei «hvor i helsike gjør jeg av denne»-problematikken. Å legge ting tilbake er nemlig mye mindre mentalt belastende enn å lete etter plass. Vi sparer oss for Kahnemans «slow thinking» og reduserer altså vår mentale belastning i hverdagen. Det er mye, mye deiligere enn rot for de aller fleste.

Som psykolog er jeg opptatt av at rydding kan gi bedre psykisk helse. Morgenbladet sin illustrasjon viser en person med mulig patologisk samling. Dette skader både sosiale relasjoner og psykisk helse.

Å rydde er en praktisk øvelse i oppmerksomt nærvær, grensesetting og selvhevdelse. Å finne ut hva som er meningsfylt for oss og legge vekk resten, gir velvære. Vårt behov for ting endrer seg i takt med livet. Sortering av nips gjør det lettere å sortere personlige relasjoner og tankemønster. Skal svigermor eller du bestemme hvordan huset ser ut? Skal mobberen din eller du selv avgjøre om du er god nok?

Å kvitte seg med ting er også en øvelse i å stole på andre. Når vi må låne ting øver vi på å ta imot. Mange er elendige til dette. Å «ha alle tingene selv» er en mental sikringsadferd: Du kjenner deg uavhengig. Men vi trenger alltid hverandre.

Forskning viser også sammenheng mellom rot og nedsatt livskvalitet samt stress. Rydding er vanskelig når livet er tungt. Men som kliniker tenker jeg at å ta tak i rotet samtidig kan ha positiv effekt på psykiske helseplager.

Strukturert rydding er å skjære en gordisk knute opp i mer overkommelige biter. Mange med psykiske helseplager sliter med dette generelt. Å greie å rydde opp hjemme, litt av gangen, gir viktig mestringsfølelse. Det har få om noen bivirkninger. Det er dessuten helt gratis.

Det svakeste ved Lauritzens argument er at hun lar være å skille mellom to typer ryddeguruer. Den første typen, kanskje vanligst her i Norge, er maksimalistiske ryddere. De oppmuntrer, som Lauritzen sier, til innkjøp av plastkasser, dobbel garasje, hyller og en Brady lappemaskin.

Den andre typen, som Marie Kondo representerer, fronter minimalisme: Å kun beholde ting som fremdeles gir mening. Ryddeguru-leirene skilles hovedsakelig av hvordan du avgjør hva du skal eie. Skal du plassere alt, eller bare tingene som er meningsfylte for akkurat deg?

Kondo kommer fra en Shinto-tradisjon hvor alle objekter har spirituell verdi. Å omgi seg med «gode» ting gir åndelig mening. På vestlig språk: Hvis dongeribuksa er kategorisk for trang, gi bort buksa. Det reduserer dårlige følelser. Dette er også en øvelse i aksept av kroppen som den er. Og derfor er minimalistisk rydding vanskelig. Vi må akseptere og tilpasse oss livet vårt som det er akkurat nå, før vi kan se fremover.

Å si at minimalistisk rydding oppmuntrer til innkjøp er absurd og egentlig bare et stråmannsargument fra folk som ikke er klar for å håndtere eget rot og overforbruk. Kondo snakker eksplisitt om innkjøp. Vil vi ha den nye tingen, eller bare opplevelsen av å kjøpe den? Nettopp slik Lauritzen selv oppfordrer til å gjøre mer av.

For meg gir 30 bøker mening, for mannen min er det 300. Det ene er ikke riktigere enn det andre – poenget er å finne en god balanse mellom å eie og å være.

Lauritzen ser også ryddetrenden som en del av perfeksjonisme-kulturen som uttrykkes i sosiale medier. Hun frykter at ryddebøker gir ryddepress. Jeg ser derimot på maksimalisme-rydding som et symptom på dette presset, heller enn en årsak. Å eie alle tingene samtidig som huset skal se visningsklart ut gjør jo at vi organisere. Ønskes det et oppgjør med perfeksjonisme og materialisme må vi angripe årsaken, ikke symptomet. Jeg anbefaler lavterskelintervensjonene kjøpestopp og ikke minst en lang sommerferie fra sosiale medier.

Hjemme hos meg er det skittent på gulvet, leker overalt og kaviarskiver i ullsofaen rett som det er. Frokosttallerkenene kan fint brukes til kveldsmat. Vi har ca. 57 oppsamlingsplasser for skittentøy. Livet er definitivt til stede i huset.

Men inni skap og skuffer er det faktisk orden. Selv om det flyter i huset (for det meste) så har alt en fast plass. Jeg slipper å tenke «hvor i helsike gjør jeg av denne» for hver eneste blokkfløyte og Lego-gullpenge som skal ryddes. Derfor bruker vi mye mindre tid på å lete etter ting enn før Konmari.

Psyken fungerer også slik. Indre orden styrker vår motstand mot ytre belastning og kaos. Det reduserer opplevd stress og psykisk belastning over tid. Gudene må vite at dette trengs i småbarnsfasen. Orden i skapene, fysiske eller metaforiske, gir ikke «nevrose».

Minimalisme oppmuntrer til delingskultur. Dette er sosialt og miljømessig bærekraftig, og sannsynligvis bra for vår psykiske helse. Jeg ser at barna lærer noe viktig. Det er fint å samle på steiner, men også fint å gi dem til noen andre når samlingen vokses fra. Å låne bort ting og få låne i retur gir glede. Dette knytter oss nærmere vennene våre.

Så det er på tide at vi spør oss selv, Kondo-style: Hvilken hensikt har det egentlig å kritisere andres opprydding i eget liv? Å ha færre ting reduserer avstanden mellom oss og noe viktigere: Menneskene rundt oss. Kondo-boka som jeg leste den gangen for lenge siden? Den lånte jeg av en venninne.

Liss G. Anda

Psykolog

Full disclosure: Jeg har holdt publikumsforedrag om rydding og alle klærne til hele familien finnes inni ett dobbelt garderobeskap fra IKEA. Selvsagt er de korrekt brettet og står på høykant.

Mer fra Debatt