Annonse
15:46 - 12. juli 2019

Feil sultan på feil sted

Det ville være bra for verden om nederlaget i Istanbul blir begynnelsen på slutten for president Erdogan. Eller om det tvinger ham til å tenke mer på Tyrkia og verden enn seg selv.

Ikke helt sultan: «Recep Tayyip Erdogan har utelukkende tenkt på seg selv og systematisk forspilt landets enorme potensial», skriver Øyvind Søtvik Rekstad. Her i 2018. Foto: Getty Images
Annonse

Timingen har aldri vært dårligere. Erdogan kom til makten i en tid hvor Midtøsten og verden trengte Tyrkia som mest. Et konstruktivt og brobyggende Tyrkia.

Men Recep Tayyip Erdogan har utelukkende tenkt på seg selv og systematisk forspilt landets enorme potensial som positiv kraft i en region på vei mot stupet.

Han kunne ha vært brobygger mellom Europa og Asia. Megler mellom muslimer og kristne. Mellom sunni- og sjiamuslimer. Tyrkia kunne ha vært demokratisk forbilde for muslimske land og økonomisk lokomotiv i et lutfattig, krigsherjet Midtøsten. Men istedenfor broene over Bosporos fikk vi en bråkmaker som brenner broer.

Mange av sikkerhetstruslene som henger over både Midtøsten og Europa skyldes nettopp motsetningene som Tyrkia ligger i perfekt posisjon for å mildne: fattigdommen, diktaturene, menneskerettighetsbruddene og mangelen på forståelse mellom den muslimske og den såkalt vestlige verden.

Erdogan har ikke gjort alt galt. Økonomien gikk lenge så det suste, og han søkte samarbeid og tilnærming nasjonalt og internasjonalt. Da han kom til makten i 2003, var hans muslimske AK-parti en positiv kraft som arbeidet for nettopp det som sto skrevet på innpakningen, nemlig rettferdighet (A) og utvikling (K).

Det var på mange måter en demokratisk nødvendighet at et muslimsk parti endelig kom til makten. Den sekulære arven etter det moderne Tyrkias grunnlegger, Atatürk, hadde ført med seg mye bra, men det forble en demokratisk selvmotsigelse så lenge et folkestyre måtte voktes gjennom stadig inngripen fra de militære.

Derfor var det på høy tid at landets mange religiøst motiverte velgere følte seg representert, og Erdogans moderate AK-parti fremsto som en passende løsning. På 80- og 90-tallet hadde flere forsøk på å etablere muslimske massepartier endt med at de ble forbudt.

«Erdogan åpnet opp nye horisonter for oss. Svarte tyrkere som oss hadde ingen selvtillit før han beviste at vi kan stå opp imot korrupte politikere og politimenn som trakasserer oss for moro skyld», som en barberer i en av Istanbuls fattigere bydeler sier til The Guardian.

«Demokrati er en toleransens og forsoningens dialog», sa Erdogan i en tale i 2004.

Dessverre skulle toleransens talsmann transmutere til en hersker som splitter og hersker. Ikke for å fremme islam eller partiprogrammet, men seg selv. For å erstatte eliten med Erdogan. Resten av AK-partiets sentrale skikkelser, som ønsket en mer moderat kurs, er for lengst skviset ut eller har trukket seg.

På en høyde over den asiatiske delen av Istanbul kneiser et flunkende nytt byggverk. En megamoské med plass til en menighet på hele 63 000. Det mest spesielle er at moskeen, som Erdogan beordret bygget i 2013, har seks tårn, eller minareter.

«I det osmanske riket var det strenge regler for hvem som kunne bygge moskeer med så og så mange minareter. Bare sultanen hadde lov til å bygge seks», forklarer en teppeselger utenfor Den blå moskeen, inntil nylig byens eneste kirkebygg med seks tårn.

«Men Erdogan drømmer jo om å bli sultan», legger teppeselgeren til.

Under mitt besøk i Istanbul for et drøyt år siden, møtte jeg ingen som var redd for å kritisere eller le av presidenten. Jeg traff ikke et representativt utvalg, mildt sagt, men merket meg det likevel.

Flere av de mest «siviliserende» sultanene kom seg til makten ved å snikmyrde brødre som sto over dem i arverekken.

Atatürk etablerte det moderne Tyrkia på ruinene av et osmansk rike som i flere hundre år hadde strukket seg fra dagens Irak til Marokko, og fra Balkan til Jemen. Osmanene var kjent for sin brutalitet, men gjorde også mye for å spre kunst, lov og vitenskap. Flere av de mest «siviliserende» sultanene kom seg til makten ved å snikmyrde brødre som sto over dem i arverekken.

I dag er Tyrkia et halvdemokratisk land som er medlem av Nato og Europarådet, og som holder flere journalister fengslet enn noen.

Beslutningen å underkjenne borgermestervalget i Istanbul er Erdogan i et nøtteskall. Istedenfor å bygge videre på forsoningen mellom den sekulære eliten og «de svarte tyrkerne», har han for lengst gått over til splittende retorikk og skamløst åpenbare triks. I motsetning til forgjengerne innledet han forsoning med kurderne, men denne kursen forlot han glatt da han lå an til å gjøre et dårlig valg i 2015.

I likhet med de andre herskerne i Midtøsten er Erdogan indirekte ansvarlig for å ha bygget opp den største sikkerhetstrusselen i moderne tid, Den islamske staten (IS). I sine halsløse forsøk på å finte ut sine respektive erkefiender har sjeiker, kronprinser og presidenter snublet i feller de har satt ut for andre. I sin enøyde kamp mot kurderne og Assad-regimet i Syria, og i sine forsøk på å saliggjøres som sunnimuslimenes spydspiss, har Erdogan sådd splid og høstet svekkelse av Tyrkias sikkerhet og økonomi.

Troen han forkynner er selvfølgelig mer liberal enn den som Saudi-Arabia sprer. Han støtter Det muslimske brorskapet, som er relativt moderat. Men i den korte tiden brorskapet fikk styre Egypt, burde Erdogan ha hvisket muslim-bror Morsi i øret at han burde føre dialog med motstanderne og ikke fylle opp alle maktposisjoner med åndsfrender. Dette blir spekulasjon, men i så fall ville kanskje både Morsi og spiren til egyptisk demokrati ha vært i live.

Terrorbølgen i Europa og IS’ absurde masserekruttering av europeisk ungdom må sees i sammenheng med utviklingen i Syria og Midtøsten, men er også uttrykk for forestillingen om en kamp mellom islam og «Vesten», og om at muslimer behandles urettferdig. Her kunne et velfungerende muslimsk demokrati, som bidrar i Nato, synger i Eurovision og er både opplyst, europeisk og asiatisk, ha bidratt med mye positivt.

Det pinlige nederlaget i Istanbul kan være et forvarsel om at Receps resept har en holdbarhetsdato.

Det er for tidlig å si om borgermester Ekrem Imamoglu og hans opposisjonsparti CHP blir reelle utfordrere ved neste nasjonale valg. I så fall må CHP føre en samlende politikk som også fenger de religiøse og «svarte» velgerne.

Andre alternativer er at Erdogan igjen tilpasser seg og blir mer moderat, eller at hans frafalne følgesvenner i AK utfordrer ham ved å danne et nytt parti.

Skulle Erdogan velge å stramme til ytterligere, bør han huske hva som på 90-tallet løftet ham selv opp som nasjonalt lederemne: Ankaras forsøk på å kneble den unge borgermesteren i Istanbul, Recep Tayyip Erdogan.

Han bør også ta inn over seg John F. Kennedys kloke ord: «Den som i sin dårskap søker makt ved å ri på tigerens rygg, ender opp i dens mage.» I samme tale oppfordret han også borgerne til ikke å spørre hva «landet ditt kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt».

Her ligger det lassevis med lærdom for dagens ledere, og aller mest for mannen som aldri blir sultan.

Øyvind Søtvik Rekstad

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»