Annonse
17:59 - 13. juli 2019

Demokrati, diplomati og dolkestøt

Avskjeden til den britiske ambassadøren i Washington skyldes uheldig lekkasje og en tynnhudet amerikansk president.

Avgått: Sir Kim Darroch leverte sin oppsigelse som Storbritannias ambassadør til USA. Her er han i 2017. Foto: Alex Wong / Getty Images
Annonse

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.

Onsdag denne uken leverte Sir Kim Darroch sin oppsigelse som Storbritannias ambassadør til USA. Tre dager tidligere hadde britiske Mail on Sunday offentliggjort utdrag fra ambassadørens rapporter til sin politiske ledelse i London fra 2017 til dags dato. Rapportene var fortrolige og oppsummerte Darrochs løpende inntrykk av den politiske situasjonen i Washington D.C. De inneholdt rammende karakteristikker av det sittende politiske regimet og av president Donald Trump. Og reaksjonen fra presidentens Twitter-konto lot ikke vente på seg. Meldingene fra Trump satte forsøksvis skapet på plass og konkluderte med at hans folk ikke ville ha mer med ambassadøren å gjøre. Spekulasjonene omkring Darrochs videre rolle tok deretter en brå slutt da han selv sa opp.

Slik kan en diplomatisk krise springe ut, også mellom to land som dyrker et helt spesielt tillitsforhold og hvor juni var preget av president Trumps storstilte statsbesøk i London. Krisen omkring Darroch knytter sammen et helt knippe egenskaper ved britisk styresett som er satt under press av de siste årenes heftige oppgjør om brexit.

De lekkede notatene i seg selv var ikke så opprørende. Middelklassetabloiden Mail on Sunday satte seg fore å slå ned på saftige og sensitive sitater, og hva de fant var stort sett gjengs beskrivelser av Trump og hans omgivelser. Darrochs notater hjem fulgte de særegne sjangerkravene som diplomatiet holder seg med. Han sammenfattet offentlig kjent informasjon, supplert med ideer fra egen omgang med de høyere sirkler i Washington og kontakter i og omkring dette systemet. Stilen var til forveksling lik en politisk kommentator, men med noe videre mandat og en betydelig snevrere sirkel av lesere. Darrochs oppdrag var å gi sin analyse av hva som foregår og hva som bør gjøres, hverken mer eller mindre.

For en vanlig leser er det lite oppsiktsvekkende å se Trump-administrasjonen beskrevet som dysfunksjonell, uforutsigbar, revet av fløykamper og diplomatisk uvøren. Ei heller virker det urimelig å hevde at presidenten i egne taler flittig hevder ting som påviselig er gale, eller at regjeringssjefer som vil oppnå noe med ham og hans krets bør holde budskapet enkelt og rett på sak.

I dette tilfellet var likevel oppstyret voldsomt og resultatet kontant. Sir Kim Darroch har vært en sentral skikkelse i Washingtons diplomatmiljø og en populær vert for mottagelser i ambassaden. Nå blir han etterfulgt av en diplomat uten vanskelig bagasje vis-à-vis vertskapet.

Den amerikanske presidenten har et nokså tynnhudet forhold til sine kritikere. I dette tilfellet rammet det altså ambassadøren til USAs nærmeste allierte, som intet ante om at fortrolige rapporter hjem en dag skulle nå avisenes førstesider. Skal man forklare Darrochs sorti, er det nærliggende å starte her. En ambassadør kan ikke skjøtte sitt virke dersom han ikke har tillit hos det vertskap han skal bygge relasjoner med og forstå. Men avgangen knytter seg også til forhold på britisk side som har lite med Trumps twitterstorm å gjøre.

En ambassadør kan ikke skjøtte sitt virke dersom han ikke har tillit hos det vertskap han skal bygge relasjoner med og forstå.

Striden om Darroch føyer seg inn i et mønster der byråkrati og embetsverk trekkes inn i politiske konflikter i London. Gjennom tre års politisk strid om brexit har det britiske byråkratiet gjentatte ganger havnet i et ukomfortabelt søkelys. Forhandlingene med Brussel har trukket ut i tid og møtt stadig nye floker; hjemme har det ene katastrofescenarioet avløst det andre. Især har en EU-utmelding uten avtale blitt malt frem som skremmebilde. Opphavet har ofte vært byråkratiets egne innspill om hvilke utfordringer man står overfor.

Hos dedikerte brexit-tilhengere blir disse stemmene fra systemet slått i hartkorn med den samme eliten som aldri ønsket Storbritannia ut av EU og som gjør sitt beste for å hindre det. Øvre lag av byråkratiet mangler folkelig forankring. Verdisettet er gjennomsyret av systemet de har lært å kjenne og av et utdanningsløp som har gjort dem liberale og internasjonale av sinnelag. Summen er fantasiløshet og globalisme, og dermed ingen forståelse av røsten fra folkedypet. Brexit handler om demokratisk mobilisering omkring tradisjonelle verdier og kontroll over egne grenser. Eliten forstår ikke slikt, heller ikke eliten i byårkatiet.

I den populære situasjonskomedien «Ja vel, herr statsråd» er det Sir Humphrey Appleby, departementsråd for en uskyldig, men inkompetent politisk ledelse som har regien. Han setter i scene, snakker sin ansvarlige eller ikke fullt så ansvarlige statsråd trill rundt. Spørsmål utredes, saker løses, alltid med toppbyråkraten et steg foran. Og det folkelige mandatet for det hele ser vi lite til. Er det vrengebildet av Sir Humphrey som åpenbarer seg i Storbritannias blindvei?

Det korte svaret er nei. Det er lite som tyder på at britisk forvaltning i noen vesentlig grad har satt regi og retning på brexit. I forhandlingene med Brussel er det først og fremst EU som har lagt premissene. Og i det hjemlige har prosessen vært utmattende, tvetydig og retningsløs. Det skyldes neppe byråkratiet, men heller det labile politiske ordskiftet og aller mest selvmotsigelsene som ligger i selve oppgaven britene har satt seg fore. Departementene i London hadde bak seg seks år med nokså heftige kutt da Storbritannia gikk i brexit-tunnelen i 2016. De er blitt strukket og tøyd og har etter alt å dømme gjort det de kunne for å tilfredsstille skiftende politiske instrukser.

Det er lite som tyder på at britisk forvaltning i noen vesentlig grad har satt regi og retning på brexit.

Hvor passer Darrochs sorti inn i dette? Diplomatiet er sitt eget domene, og ambassadører er ikke som embetsmenn flest. I Storbritannia som i Norge forekommer det også at politikere pensjoneres gjennom et prestisjefylt verv ute. Men i motsetning til det amerikanske systemet er både diplomati og hjemlig forvaltning politisk nøytrale. De er demokratiets kontinuitetsbærere og skiftes ikke ut med politisk flertall. For å sitere Knut Dahl Jacobsen, som var en av nestorene i studiet av norsk forvaltning, skal de hegne om lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet: lojal mot den politiske ledelse, nøytral overfor ulike politiske ståsted, og uavhengig i kraft av sin egen profesjonell kompetanse.

I Darrochs notater var det ingenting som tydet på at lojalitet eller uavhengighet var falt over bord. Her, som i det betente ordskiftet om brexit og byråkratiet, er det nøytralitet som er det aktuelle kriteriet. Var han fordomsfull og urimelig kritisk? Burde Storbritannia i stedet velge seg en ambassadør som er erklært tilhenger av det sittende regimet i USA? Logikken trekker debatten i en underlig retning. Man kan ønske seg politiske ambassadører som har som viktigste mandat å skape et ideologisk hopehav mellom den de representerer og den sittende regjeringen i landet der de er stasjonert. Men hvilke blindsoner skaper så det? Man kunne ønske seg departementsråder med avklart ideologisk profil. Hva gjør det med nøytraliteten og den faglige uavhengigheten som Dahl Jacobsen var inne på?

Retter vi søkelyset mot brexit, er veien kort til en ikke helt ufarlig myte: Forsøket på å ta landet ut av EU møter sitt dolkestøt i en forvaltning som har valgt å gå på tvers av folkeviljen. Slik politikken fanges av populismen, fanges byråkratiet av det politiske. Forhåpentligvis vet sentrale krefter å avlive myten og holde fast ved et system som demokratiet sårt kommer til å trenge i årene fremover.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»