Annonse
09:45 - 22. juli 2019

Bladet som definerte en generasjon

Mad var en genial hoffnarr, men vi trenger en annen type opprør i dag. 

Slutten på en æra: Tidligere i juli meldte Mad Magazine at det ikke vil komme noe nytt innhold fra dem etter augustutgaven. Bildet av gjennomgangsfiguren Alfred E. Neuman som veggpryd er fra Comic-Con International i San Diego. Foto: Kevin Sullivan/AP/NTB scanpix
Annonse

Det er ikke det mest opplagte stedet å sitte og tenke på bygdene langs Randsfjorden, men her sitter jeg altså på en takterrasse i Manhattan og gjør akkurat det. Noe jeg leser i morgenavisen får meg til å tenke tilbake på at jeg i tenårene skrev særoppgave om boken Den som har begge beina på jorden står stille. På at jeg i ny og ne tok Valdresbanen til Oslo bare for å snuse inn atmosfæren i Hjelms gate 3 og lese gamle numre av Gateavisa. Og på at jeg pleide å ta bussen til Gjøvik for å høre på plater i platesjappa i Storgata, bla gjennom Sound og NME i Narvesen, og kjøpe gamle numre av Mad i bruktsjappa.

Gateavisa, den engelske rocken og den amerikanske humoren i Mad definerte en subkultur i en generasjon som nå sitter og lurer på hva som har skjedd.

For det er slutt på Gateavisa som en gateavis, Bringsværd skriver ikke fabelprosa om Bløtkakemannen, og Alveolene kommer ikke. Og hvor ble det av gitarlyden og de gode rockebandene? Lenge var det bare Mad igjen, men nå er altså også Mad borte, bortsett fra noen samleutgaver av gammelt materiale.

Jeg syntes de var geniale. Rockerne, om det var Pink Floyd eller Zeppelin, om det var Prudence eller Popol Vuh. Forfatterne, om det var Kurt Vonnegut, Bing eller Bringsværd. Og kunstnerne, geniene i Mad, om det var Sergio Aragonés, Al Jaffee eller Don Martin.

Mad var en genial hoffnarr. Mad var barnet i keiserens nye klær. Mad var bladet for tenåringsguttene, naturens forsømte, som samlet seg rundt platespilleren mens jentene de pleide å kjenne, suste inn i voksenlivet. Mad var bladet for oss tullingene som bråkte, men som ikke visste hvorfor. Som ikke så stien foran oss. Livet pekte nese til oss. Men Mad viste oss at vi kunne peke nese tilbake. Mad bekreftet vår mistanke om at verden er en vits, voksne er hyklere, at helter er idioter, at populærkulturen er banal, og at keiseren ikke har noen klær.

Mad var talsmannen vår. Men nå er alle sine egne talsmenn, og vi trenger ikke Mad lenger. Facebook har satt oss fri, vi tror alle vi er hoffnarrer, og resultatet er dritt.

Men det er også en annen grunn til at Mad ikke lenger har livets rett, skriver The Washington Post: Det er ikke lenger en dominerende kultur å underminere og ingen seriøse autoritetsfigurer å holde i sjakk.

Mad kan ikke fortsette å stikke hull i ballonger, for luften er allerede er ute.

Sammenlignet med i dag var Amerika og Norge på syttitallet massivt ensrettede. I Norge mente alle mer eller mindre det samme. Alle tok en skje tran før frokost, en halvliter melk til lunsj, og ihjelkokte gulrøtter til middag klokken halv fem. Alle leste det samme i avisen, så Krutrøyk på tv, leste de samme bokklubbøkene, og hørte på Radioteatret på lørdag. Alle var hvite, LGBT var ukjent og det var ikke så stor forskjell på Oppland Arbeiderblad og Samhold Velgeren. Og mine foreldre fikk brev fra rektor om at de måtte få klippet håret på sønnen sin.

Mad sto imot. Men ironien i Mad hadde kun mening i kontrast til denne ensrettingen, dette adferdsmonopolet. Kaoset til Mad var kun morsomt fordi det var mange – mødre, fedre, lærere, politikere, redaktører – som prøvde å holde orden, som prøvde å forhindre kaos. De prøvde så hardt at de klarte å forby Monty Python-filmen Life of Brian, til stor underholdning for oss og resten av verden.

Opprørere trenger noe tydelig å gjøre opprør mot, og gud bedre var meningsmonopolet på syttitallet et opprør verdig. Nå har vi det ikke lenger, og Mad kan ikke fortsette å stikke hull i ballonger, for luften er allerede er ute.

Kanskje det var Mad som vant. Men det minner meg på uttrykket om at man skal være forsiktig med å ønske seg noe, for kanskje man får det.

Vi trenger en annen type opprør i dag, en annen type lut enn Mad, når hoffnarren er blitt keiser, når keiseren – og velgerne – ikke bryr seg om han er splitter naken og dum som et brød, når ingen forstår hva som foregår, når det er ingen som styrer skuta og skuta står i brann.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»