Tilbake til fortellingen om fremtiden

Det begynner å nærme seg to tiår siden jeg først fikk kjennskap til Alan Turing (1912-1954). Den gangen hadde jeg akkurat begynt på Universitetet i Oslo, på et studieprogram som den gangen het Språk, logikk og informasjon, men ganske kort tid før var kjent som EDB for humanister [sic]. Det var like deler kulturhistorie, teori og praksis – vi lærte nok mer om programmering enn vi lærte å programmere, hvilket kanskje forklarer hvorfor jeg nå skriver mer essayistikk enn kode.

Blant oppgavene vi ble gitt var det å lære hvordan en turingmaskin fungerte. Den var i utgangspunktet ikke en maskin som fantes i virkeligheten (selv om mange varianter er blitt bygget i mange slags materialer, inkludert Lego). Den var først og fremst en teoretisk og relativt enkel konstruksjon – tegnet på ruteark, fortrinnsvis med blyant – en modell av en universalmaskin, en som med de enklest mulige bestanddeler kan utføre enhver beregning. Som rent konsept var den et viktig bidrag til å skille hardware og software. I prinsippet kan enhver beregning utføres på en turingmaskin, om det så tar evig lang tid. Bestanddelene er kanskje enkle, men helheten er uhyre sofistikert.

Turing, den britiske matematikeren, logikeren, datapioneren og kryptografen, er i dag kanskje mest kjent som det siste – en av kodeknekkerne som arbeidet i Bletchley Park under andre verdenskrig, og som fant ut av den tyske marinens Enigma-system. Han har på mange måter blitt gjenoppdaget de siste årene. I 2014 ble han spilt av Benedict Cumberbatch i Morten Tyldums film The Imitation Game. Samme år ble han posthumt benådet for det han aldri skulle blitt dømt for: å være homofil på 1950-tallet. Turing tok livet av seg i 1954, 41 år gammel, og vi fikk aldri vite hva slags langsiktig bidrag han kunne ytt til de mange vitenskapsgrenene han var interessert i.