Ikke bare kan stråmenn føle smerte; stråmanneri er også smittsomt. For det er så forferdelig fristende å gi tilbake med samme mynt, å omdanne forbitrelsen ved andres vranglesning til de perfekt perfide vendingene som kun dannes under trykket som oppstår ved rettferdig harme. Og så har vi det gående – øye for øye, uten nevneverdig progresjon, for stråmenns leseferdigheter styres av egne fordommer og er ikke avhengig av synssansen.
I skrivende stund kjenner jeg på denne trangen til å bli hard i klypa. For jeg sliter oppriktig med å forstå hvordan Asle Toje evner å anvende journalist Marius Liens direkte gjengivelse av hans egen dissens til Brochmann-utvalget, til å gå til et frontalangrep på Thomas Hylland Eriksen, som ikke har nevnt ham med et ord i det aktuelle intervjuet, og, i motsetning til meg, heller ikke diskuterte etnisitet med ham da debatten om hva som ligger i «etnisk norsk» småkokte for drøye to år siden.
Visittene Toje ellers avlegger Barths «essay» (en tekst som er så teoretisk stringent at det formelig støver av den, og som altså er introduksjonskapitlet til en samling med syv artikler som bygger på empiri fra mange ulike samfunn, hvorav to er norske), Hylland Eriksens biografi om Barth (kritikerrost i inn- og utland) og behovet for et bredt politisk mangfold blant antropologer (et poeng herværende sosialliberalist langt på vei deler og også har skrevet en del om), tyder på et oppdemmet agg mot antropologstanden.
Slikt gir anledning til å prøve om også stråmenn kan vende det andre kinnet til.
Slikt gir anledning til å prøve om også stråmenn kan vende det andre kinnet til.
Denne diskusjonen er nemlig altfor viktig til at småkjekling mellom samfunnsvitere skal stjele oppmerksomheten. Både Toje og jeg vet at vi har en folkeopplysningsoppgave. Jeg er uenig med Tojes svar, fordi jeg mener at etnisitet forstås best der den rent faktisk erfares, nemlig i møter mellom mennesker. Våre analyseverktøy må innrettes deretter. Derfor fungerer Barths dynamiske modell etter mitt skjønn langt bedre enn den nokså statiske definisjonen Toje hviler på. Jeg er også uenig i fremstillingen av Norges fortid som kulturelt homogen – både fordi de beskrivelsene blant andre Eilert Sundt har gitt av menigfolks liv i ulike deler av Norge, peker i en ganske annen retning, og fordi det underspiller at kulturforskjeller ikke er objektivt målbare, men subjektivt erfarte størrelser.
Jeg har vært i trivelig passiar med Asle Toje tidligere, og jeg er overbevist om at vi kan gjenta dette med et faglig spisset blikk. Så hva med å møtes til debatt, oss stråmenn imellom? Jeg byr på ører! De er forbløffende effektive mot selv langt fremskredne tilfeller av stråmanneri.
Thorgeir Kolshus