Annonse
13:21 - 03. juni 2019

Statsbesøk som scenekunst

Theresa May lyktes ikke med brexit, men viderefører i dag forestillingen om det spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia.

Har landet: President Donald Trump og Melania Trump har landet på Stansted flyplass nord for London. ISABEL INFANTES/AFP/NTB scanpix
Annonse

En av Theresa Mays siste oppgaver som britisk statsminister blir å ta imot Donald Trump på statsbesøk. Besøket har vært omstridt helt siden May overbrakte dronningens invitasjon i januar 2017, knappe syv dager inn i Trumps presidentperiode. Kritikerne mente invitasjonen var forhastet og bar preg av underdanighet. Etter massiv motbør ble besøket først utsatt – offisielt av sikkerhetshensyn – og Trump kom isteden på et uformelt arbeidsbesøk supplert med te hos dronningen. Men nå er det altså duket for det store sceneshowet.

Sosiologen Erving Goffman har på effektivt vis beskrevet moderne politikk og samfunnsliv gjennom bruk av dramaturgiske metaforer. Teaterscenen har en fremre og en bakre del, en «front stage» og en «back stage», som fyller ulike, men på hver sin måte vesentlige funksjoner. Når teppet går opp er forestillingen i gang, og alt som sies og gjøres på scenen er synlig for publikum. Handlingen styres av et manus.

Bak kulissene er dynamikken en annen: Samtaler og handlinger er i utgangspunktet ikke tilgjengelige for publikum. Aktørene har større frihet, de kan la masken falle og tre ut av sine tildelte roller. Her er også andre aktører til stede – aktører som selv ikke står på scenen, men som bidrar til å forberede og tilrettelegge for forestillingen.

Et statsbesøk har begge dimensjoner. Det offisielle programmet foregår på scenens fremre del. Diplomatisk protokoll, nåtidig politisk kontekst og historikk og tradisjoner som er særegne for den mellomstatlige relasjonen styrer programpostene. Presidenter, monarker og statsministre spiller hovedrollene, øvrige ministre, ambassadører og pressetalspersoner gestalter birollene. En pressekonferanse hvor frontfigurene gjør seg noen positive betraktninger om forholdet er vanlig. Underveis slippes offisielle fotografier som formidler at lederne trives i hverandres selskap. Mediene formidler og analyserer fortløpende til publikum hva som foregår på scenen.

Statsbesøk handler altså i stor grad om signalisering og symbolikk – om staters behov for å bekrefte og vise frem for omverdenen de båndene de har til hverandre. Som den svenske statsviteren Erik Ringmar påpeker: Når lederne for to stater jevnlig tar del i slike felles, offentlige opptredener, hvor de gjentar faste vendinger og rituelle handlinger, bidrar det til å skape og opprettholde en bestemt forståelse av det mellomstatlige forholdet.

Statsbesøk handler altså i stor grad om signalisering og symbolikk – om staters behov for å bekrefte og vise frem for omverdenen de båndene de har til hverandre.

Samtidig er det viktig å huske at statsbesøk er mer enn pomp og protokoll. Parallelt med forestillingen på fremre scene, foregår det betydningsfulle ting bak scenen, utenfor publikums rekkevidde. Når mikrofonene skrus av og manuset legges til side, forandrer samhandlingen karakter. Topplederne kan ta av seg masken, og det politiske og diplomatiske støtteapparatet inntar mer aktive roller. Smigrende ord og symbolske gester blir mindre viktige. Bak scenen er idealet snarere det uformelle, det saksrettede og det operative.

Statsledere reiser mer enn før, har flere internasjonale møtepunkter og flere og mer effektive kommunikasjonskanaler. Et halvoffisielt besøk, en arbeidsmiddag eller en telefonsamtale kan være mer effektiv bruk av tid. Travle ledere slipper det seremonielle og kan raskt reise videre til neste avtale.

Samtidig ligger det fremdeles mye politisk kraft i statsbesøkenes omfang og eksklusivitet.

Slike besøk krever omfattende planlegging, tid og ressurser. Derfor er de også sjeldne. Statsledere gjennomfører typisk ett til to statsbesøk i året, og er selv vertskap for et tilsvarende antall. Det gir invitasjonene stor symbolverdi.

Monarker og presidenters valg av første destinasjon for et statsbesøk eller offisielt besøk i utlandet, kan oppfattes som et signal til omverdenen om hvilke allierte som står en nærmest. Ofte faller valget på et naboland. Det er ikke tilfeldig at kong Harald startet sin regenttid med å avlegge alle de nordiske landene et besøk, eller at de fleste amerikanske presidenter gjerne legger sin første utenlandsreise til Canada eller Mexico, mens den første reisen til et europeisk land ofte har gått til Storbritannia.

For amerikanske presidenter – som både er statsoverhode og politisk frontfigur for en av verdens mektigste stater – er tid et knapphetsgode. Et besøk fra den amerikanske presidenten, eller en invitasjon til offisielt besøk i Det hvite hus, vil være en målsetting for mange stater.

Et besøk fra den amerikanske presidenten, eller en invitasjon til offisielt besøk i Det hvite hus, vil være en målsetting for mange stater.

For britiske statsministre har det i tillegg gått diplomatisk sport i å få være første europeiske regjeringssjef som gjester Det hvite hus når en ny amerikansk president har flyttet inn. Den konkurransen vant Theresa May i 2017.

Over tid er frekvensen på besøk også av betydning. Dronning Elizabeth har i sin regenttid vært fire ganger på statsbesøk i USA, mens Trumps besøk i dag føyer seg inn i en lang rekke regelmessige besøk fra amerikanske presidenter til Storbritannia, hvorav flere har vært statsbesøk eller offisielle besøk. Siden andre verdenskrig er det bare to amerikanske presidenter, Lyndon B. Johnson og Gerald Ford, som ikke har besøkt Storbritannia i løpet av sin periode.

Når Donald Trump og hans følge ankommer London i dag, vil den internasjonale pressedekningen først og fremst handle om det som utspiller seg på fremre del av scenen: slottsmiddag, opptredener med Theresa May og markering av D-dagen i Portsmouth med andre regjeringssjefer, blant dem Erna Solberg.

Både medier, demonstranter og politikere kommer til å kritisere Trumps politikk og uttalelser. Labour-leder Jeremy Corbyn har allerede meldt avbud til dronningens festmiddag. Man bør ikke «rulle ut den røde løperen (…) for en president som river opp grunnleggende internasjonale avtaler, støtter klimafornektelse og bruker rasistisk og kvinnefiendtlig retorikk», mener han.

Men samtidig som Trump skaper overskrifter på fremre scene, foregår det altså viktige ting i kulissene. Når den amerikanske presidenten i dag lander på britisk jord har britiske og amerikanske rådgivere, byråkrater og diplomater hatt lang tid på å planlegge besøket. Gjennom de tre dagene besøket varer vil de følge opp disse, de vil knytte nyttige kontakter og de vil legge planer for videre oppfølging.

Det hvite hus har allerede sendt ut pressemelding om at Trumps besøk vil bekrefte det «urokkelige og spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia». Slike rituelle utsagn er viktige, fordi de bidrar til å bekrefte og videreføre ideen om «det spesielle forholdet». Men forestillingen på fremre del av scenen er ikke i seg selv nok til å gi det britisk-amerikanske forholdet substans og levedyktighet. Til det trengs også de mer lavmælte og praktiske konsultasjonene og det tålmodige diplomatiske fotarbeidet som foregår bak scenen – utenfor publikums rekkevidde.

Kristin Haugevik

Seniorforsker ved Nupi. Aktuell med boken Special Relationships in World Politics: Inter-state Friendship and Diplomacy after the Second World War (Routledge, 2018).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme