Yoga og feminisme kan kombineres, men det er et kjedelig utgangspunkt for en diskusjon at feminister også gjør yoga, skriver Ida Jackson i Morgenbladet 24. mai. Om det bare var så enkelt at det vi driver med på yogamatta var en oppskrift på one size fits all, hadde jeg vært enig. Min erfaring med yoga er imidlertid ikke slik. Systemkritikk av yoga krever en tydelig definisjon av hvilken yoga vi snakker om. Det Willy Pedersen gjorde i sitt innlegg her i avisen i januar var ikke å etterspørre en meningsfull kritikk av yoga, men å snauklippe en praksis som særlig kvinner finner meningsfull. Slik er patriarkatet. Jeg leser Ida Jacksons kommentar som et svar på Pedersens etterlysning av samfunnsanalyse og kritikk av yoga. Jackson konkluderer med at vi må sparke patriarkatet av yogamatta. Jeg tenner på alt som har med å sparke patriarkatet ut av hva det måtte være. Likevel skurrer det for meg. Jeg har aldri møtt, sett for meg eller blitt overrasket over en patriark på yogamatta mi.
Den vi er, hva vi tenker på og er opptatt av kommer til uttrykk også på yogamatta. Yogaen er ikke interessant fordi et menneske er eller ikke er feminist, men nettopp fordi det ikke er et skille mellom den du er, det du gjør og tenker på og den yogaen du praktiserer. Forforståelsene og forventningen du går på matta med gjør ikke yogaen bedre, verre, mer eller mindre verdifull i seg selv, men det gjør at yogaen blir personlig og dermed verdifull for det livet den som praktiserer. Kritikk av yoga trengs. Diskusjon om yoga må vi ha. Samtaler om hva vi vil med den yogaen vi utøver, hvem som tjener penger på yoga og hvilke tanker vi har med oss inn og ut av yogarommet må vi aldri slutte å dele.
Patriarkatet er det lett å ville sparke mot, men hvordan gjør vi det i praksis? Jeg er redd patriarkatet blir navnet på en følelse som dukker opp når noen, eller noe, ikke gir den responsen vi selv er ute etter. Du kan sparke så mye du vil, skylde på andre og på systemet eller tradisjonen. Der yogaen blir individuell og interessant er imidlertid når vi tar den kroppslige erfaringen på alvor og gjennom det får kontakt med våre egne forventninger. Hva vil vi at yogaen skal gi oss, være og svare på? Jackson deler en erfaring (som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i) om ønsket om å være en «flink» gravid, noe som betyr å la graviditeten i minst mulig grad påvirke yogapraksisen. Eksemplet viser at forventningen om å bli møtt på at vi er ok/gode nok som vi er spiller en stor rolle. Det er denne forventningen som er interessant i yoga og som det ikke hjelper å sparke av matta, tvert imot må vi møte på matta.
Patriarkatet er det lett å ville sparke mot, men hvordan gjør vi det i praksis?
Når en yogalærer sier at gravidyoga ikke er skikkelig yoga så er ikke det representativt for yoga som helhet. At gravidyoga finnes er et skikkelig godt eksempel på at patriarkatet ikke har en sterk posisjon i vestlig yoga. Se på andre aktiviteter som fotball og skihopp, da kan vi snakke om patriarkat. Yoga legger til rette for gravide, for mor og barn (eller far og barn). Det er yoga for fengselsfugler og deprimerte, for folk som har møtt veggen, yoga i rehabilitering, psykiske lidelser, yin yoga og yoga for skolebarn, yoga for eldre og latteryoga, eller yoga med katter og geiter om du vil. Det finnes også egne klasser som retter seg kun mot menn som har behov for å gråte. At yogaen kan tilrettelegges for ulike personer og tilstander betyr ikke at en yoga er bedre eller mer verdifull enn en annen. Yoga er mye, patriarkatet finnes over alt, men det er fullt mulig å velge det bort. Vi er mange yogalærer rundt om i verden som ikke krever, ønsker eller forventer at kvinner skal praktisere som om de var, eller ønsket å bli, tynne menn. Min opplevelse av yoga er at standarden ikke er fastlagt. Motstanden er ikke der ute i form av et patriarkat, men til stede i den kroppen som beveger seg, svetter, ler, gråter, puster, tenker og hviler, strever og lever på matta. Kampen mot patriarkatet må vi ta, men ikke på yogamatta, der har hver og en nok med seg selv.
Lina Engelsrud
Journalist og kulturansvarlig i Aura Avis