Annonse
09:41 - 27. juni 2019

Som å innføre en bomring for kunnskap

La ikke din fremtid i kunnskapssamfunnet bli satt ut på anbud, skriver Håkon Randgaard Mikalsen.

«Lærekraftig utvikling»: 4. juni leverte ekspertutvalget for etter- og videreutdanning sin utredning til kunnskapsminister Jan Tore Sanner. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix 
Annonse

Markussen-utvalget har nå levert sin utredning om livslang læring. Utvalget foreslår at det skal være mulig å tilby utdanninger mot betaling, der institusjonene kan gjenbruke innhold fra sitt gratistilbud. Det er en radikal endring fra dagens forskrift som sier at: «statlige institusjoner kan kreve egenbetaling for fag/emner som normalt ikke er del av studieprogram som fører frem til grad eller yrkesutdanning.»

Dette er konklusjoner som truer gratisprinsippet, grunnsteinen i lik rett til utdanning, og åpner en låvedør for skolepenger. Norge er et av de siste landene i Europa hvor høyere utdanning er gratis. Dette blir som å innføre en bomring for kunnskap, hvor nyttebegrepet igjen er i spill, og kunnskapssamfunnet leter etter budgiverne som har evne til å betale høyest pris. Med det kommer definisjonsmakten for hva som er nyttig kunnskap og hvem den er for. Gratisprinsippet er grunnmuren i norsk høyere utdanning og det viktigste virkemiddelet for å sikre lik rett til utdanning. Utdanning er avgjørende for demokrati og samfunnsutvikling, og må derfor være tilgjengelig for alle. Ikke bare for dem med tykke lommebøker. Nå er det Jan Tore Sanner og Iselin Nybø som har tatt over Kunnskapsdepartementet og skal bygge videre på reisverket til kunnskapssamfunnet. De må passe seg for ikke å snuble og rive med seg grunnmuren på veien.

Før Erna Solberg ble statsminister, snakket hun om sin visjon for Norge som et kunnskapssamfunn. Det skulle være neste steg for vårt industrialiserte samfunn, hvor en hovedvekt på maskinell industri skal erstattes av kunnskap. På mange måter kan vi si at vi har vært på vei dit en stund, eller er der allerede. På under 100 år har antall studenter i Norge økt fra om lag 5000 til 300 000 i dag. Befolkning blir stadig mer utdannet, innovasjonen skyter fart, og det stilles høyere kompetansekrav både i arbeidslivet og i akademia. Aldri før har så mange jobbet i kunnskapsbaserte yrker som i dag.

Det er selvfølgelig ikke en utvikling som er blitt forbigått i stillhet. For eksempel lanserte BI-professor Linda Lai begrepet «mastersyken» våren 2013, som en kritikk av at en stor andel utdannede har mastergrad. Det ble raskt plukket opp av tidligere NHO-direktør, Kristin Skogen Lund, som gang på gang advarte daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mot «sløsingen av penger» på utdanning. Det er riktig at stadig flere i Norge tar høyere utdanning, men dette er en internasjonal trend, hvor Norge ligger midt på treet når vi ser på utdanningsnivået i sammenlignbare land. Debatten om høyere utdanning utviklet seg i løpet av de påfølgende årene til å dreie seg om kompetansepolitikk mot utdanningspolitikk. Ytterpunktene i debatten er at utdanningspolitikk er ensidig diktert av akademia og utdanningsinstitusjonene, mens kompetansepolitikk handler om næringslivet som bestiller av kompetanse fra utdanningsinstitusjonene som leverandører av kvalifisert arbeidskraft. Den grunnleggende tematikken er formålet og nytteverdien av høyere utdanning.

Gjennomgående beveger den offentlige samtalen seg bort fra det som kan oppleves som svulstige begreper, som dannelse og det menneskelige potensial, til et samfunnsøkonomisk språk som setter mennesket til side og måler kunnskap i kroner og øre. Noe av det vi mister på veien, er at kunnskap er grunnlaget for hva mennesket foretar seg, og ikke bare i form av inntekt, det være seg som journalist eller veibygger. For å kunne være deltager i kunnskapssamfunnet må vi ha lik rett og mulighet til å tilegne oss denne kunnskapen; for å kunne forme og påvirke våre muligheter. Om forutsetningene for å skape livet ditt og ta del i samfunnet. Dette blir ikke minst aktuelt med årets nyeste offentlige utredning om «Lærekraftig utdanning» som ble lagt frem av Markussen-utvalget for to uker siden.

Den evige runddansen mellom «kompetansepolitikk» og «utdanningspolitikk», om akademia og nyttebegrepet, skriver kun et nytt kapittel i en dans som er like gammel som akademia selv. Og hvem skal vi klandre? Det er jo godt å føle seg nyttig, og effektiviseringsretorikken er forhåndsstemplet som gyldig. I et kunnskapssamfunn hvor alle skal lære hele livet, har vi ikke råd til å fjerne mennesket fra ligningen og erstatte det en målsetting om «vekst» og «nytte». Hvis vi lever i regnskapets tid så er det nå ikke plass til mer i statsregnskapet. Utdanning er nødt til å finansieres under streken. La ikke din fremtid i kunnskapssamfunnet bli satt ut på anbud.

Håkon Randgaard Mikalsen

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»